Mesterlig om mangel på sinnemestring

Du har sikkert kjent på en ulmende følelse av raseri. Bilen som plutselig svinger foran deg på E6 uten å bruke blinklys. Naboen som spiller musikk i tide og utide.

Livet er full av irritasjonsmomenter. Heldigvis går det ikke alltid like galt som i Netflix' nye serie-snakkis.

I påsken dukket det opp meldinger på sosiale medier om den nye Netflix-serien «Beef». En perfekt serie for dagens millennial-generasjon med økende eksistensielle angst, ble det meldt fra mange kanter.

Det er den absolutt. Jeg er ingen millennial, men det underliggende raseriet som beskrives i serien, er veldig gjenkjennelig.

En mann og en kvinne går i klinsj på en parkeringsplass utenfor et kjøpesenter. Danny (Steven Yeun) skal rygge ut. Amy (Ali Wong) sperrer veien. Begge har en dårlig dag.

Hendelsen resulterer i en vill biljakt og hissig «road rage». Det får enorme konsekvenser for de to og menneskene rundt dem.

– Jeg er så lei av å gå rundt å smile hele tiden, sier Amy i en scene. Mange har sett parallellene til ymse memer om folk i ekstreme situasjoner som likevel sier «nei da, alt er bra».

Det ulmende og undertrykte raseriet som til slutt bobler over for våre to hovedpersoner, er en sterk kritikk av hvordan mange fremstiller livet som en drøm i sosiale medier.

På glansende flater presenteres vi for andres perfekte liv. Jeg tar meg i å tenke at livet ikke kan være så kanonbra hele tiden. Å opprettholde en perfekt fasade over lang tid er utrolig slitsomt. Det vet alle som har prøvd.

Følelsen av bare å ville skrike høyt i raseri gir gjenklang. Det er nok en av årsakene til at Amy og Dannys elleville krangel har falt i smak. Det er ikke greit å vise at man er rasende. Sinne skal kontrolleres og er fortsatt en tabubelagt følelse.

Filmer om «road rage» er ikke nytt i populærkulturen. Michael Douglas sammenbrudd på motorveien i Los Angeles i «Falling Down» (1993) og Ben Afflecks og Samuel L. Jacksons oppgjør i «Changing Lanes» (2002) er bare noen eksempler på at fenomenet er velkjent.

Det er likevel sjelden jeg har sett det så underholdende, humoristisk og beksvart som i «Beef».

Serien speiler aggresjonen som syder under overflaten i dagens USA, som en tidsinnstilt bombe. Du må gjerne kalle det millennial angst, men jeg mistenker at følelsen er mer universell. Ofte eksploderer det, og landets mange skyteepisodene er en av konsekvensene.

Amy og Dannys liv spinner også totalt ut av kontroll. Resultatet er både gripende og morsomt. Jeg utelukker ikke at det er noen kulturelle nyanser jeg har gått glipp av, da hovedpersonene har asiatisk bakgrunn. Men kulturgap mellom generasjoner er gjenkjennelig for de fleste.

De to er et bilde på konfliktene som splitter det amerikanske samfunnet. Han er arbeiderklassegutt som ikke har oppnådd den amerikanske drømmen. Danny lever fra hånd til munn med et bein på feil side av loven.

Amy har jobbet seg opp. Drømmen hennes er innen rekkevidde. Hun driver eget selskap, jobber døgnet rundt og har giftet seg inn i den kulturelle kunsteliten.

De er dag- og nattesiden av den døende amerikanske drømmen. Uansett hva de gjør, er det likevel aldri nok.

«Beef» tar tidsånden så på kornet at det nesten er skremmende. Det skader ikke at den byr på intelligent humor, er meget velspilt, har uforutsigbar handling og en dialog som flyter som en drøm.

Du kan kritisere serien for å dra det altfor langt. Det gjør den absolutt, men det fungerer forbausende bra innenfor fortellingens rammer.

Serien veksler mellom lett komedie, nyansert drama og intens thriller. De er ikke i kranglemodus hele tiden, så serien varierer også i tempo.

Jeg skal ikke avsløre for mye, men tonen sendte tankene til Coen-brødrenes surrealistiske og mørke univers. Slutten kan bare beskrives som «tarantinoesk».