Stykke pizza leverer både strålende og skuffende pizza

Det er ingen hvilken som helst pizza-aften.

Jeg har sneket meg med en dreven vennegjeng som én gang i måneden sammen inntar og mener ting om Oslos pizzaer. Denne gangen er det nabolagsrestauranten Stykke pizza på Hasle som skal under lupe og gane.

Perifer beliggenhet i «menneskefiendentlig område», påpeker en i gjengen idet hun kommer syklende mellom Hasles grå nybygg, avskydd av arkitekturaktivister.

Stykke holder derimot til i et gammelt fyrhus. Lokalet er lunt og hipt. Vi tar plass, ser sultent på menyen og gjør oss klare for mye bra og litt rusk.

Hos Stykke får du ikke italiensk pizza. Her er det New York-stilen som gjelder, med litt tykkere skorpe, sprø bunn og store stykker som kan brettes. Pizzaene selges både hele og i stykker, inspirert av såkalte «slice shops».

Stykkene ligger på 60–70 kroner og pizzaene (store!) på 380–420. Ett stykke eller to, avhengig av appetitten, holder lenge for én. Her får du altså mye mat for pengene. Menyen er liten, med bare seks pizzaer. I tillegg finnes salat og kyllingvinger. Men i kveld står pizza i sentrum.

Gjengen er mest sulten på den hvite varianten med karamellisert løk – servitørens favoritt. Til vår skuffelse er de tomme for løk, og tilbudet om ekstra ricotta frister ikke. Det er ikke det eneste de er tomme for i kveld.

«Månedens pizza» er hvit med sopp, får vi vite. Men det er tomt for sopp. Sukk. Noen minutter senere er servitøren på plass igjen og sier at de løper og kjøper sopp. Topp!

Vi drikker oransjevin fra tapp og skravler vekk den verste sulten. Vinutvalget er godt, men stedet har flere gøyale og snilt prisede naturviner på tap og enda flere på flaske.

Den gode akustikken roses av flere.

– Det setter jeg kjempepris på! Se og lær, sier én og ser opp på akustikkplatene i taket.

Etter 25 litt lange minutter er pizzaene servert. De kommer på høye fat med ben – et konsept som også hylles av gjengen rundt bordet.

– Veeeeldig praktisk! Masse plass under og mye mindre kaos på bordet. Dette burde vært påbudt på alle pizzarestauranter i Oslo, sier én.

Jeg starter med pepperonipizzaen. Den ser, helt ærlig, kjedelig ut. Litt frossenpizza-vibber. Men synet bedrar:

– Oi, så god. Så god saus! Ikke for sterk pølse. Fett og deilig.

– Denne var som en god og varm pizzaklem.

– Lemper du en pepperoni over her, eller?

Pizzaen forsvinner i en fei. For den er skikkelig god. Til og med når den er blitt kald, er pepperoni favoritten til flere. Husets hvitløksdressing med szechuan-chiliolje gjør seg ypperlig som topping.

Også pizzaen «White chick», med hvit saus, sitrusmarinert kylling fra Stange gård, løk og persille, er en suksess.

– Mmm. Supersaftig kylling!

– Denne gir meg vann i munnen selv om jeg allerede har spist masse. Alle smakene henger liksom sammen, ingenting føles feil, sier en.

Kveldens joker, pizzaen «Vegansk», med tomatsaus, fritert grønnkål og syltet cherrytomat, står for tur. Flere rundt bordet ser skeptiske ut.

– Nydelige tomater! Perfekt grønnkål, utbryter gjengens prøvekanin.

Og hun har rett. Tomatene er sjeldent gode, en perfekt miks av søte og syrlige, uten å være dvaske. Grønnkålen er sprø og salt. Mmm. Vi savner ost litt, men bare litt. Til og med gjengens største kjøttelsker nikker anerkjennende.

Men ... skorpen og bunnen er litt brent, påpekes det. Det gjelder dessverre flere av pizzaene denne kvelden. Litt brente skorper er OK. Det kan være vanskelig å unngå, spesielt i steinovn med høye temperaturer. Brente bunner – ikke OK.

Også nabobordet får pizza med veldig svidde skorper. En venn bosatt i området har tidligere akket seg over brente bunner hos sin nye nabolagsfavoritt. Jeg håpet hun tok feil. Skjerpings, Stykke!

Pizzaen med ost og tomat er helt okei, men kjedelig. Månedens pizza med sopp er kveldens største skuffelse.

– Osten er litt gummiaktig? Og det er jo knapt sopp på pizzaen. Når sopp er hovedtoppingen, blir det for dumt å kjempe om soppbitene.

Måltidet går mot slutten. Vi er mette og fornøyde, til tross for litt rusk. Og vi kommer garantert tilbake når vi blir fysne på store, fettete og deilige stykker av byens kanskje beste pepperonipizza.