Dødsbo med høy feelgoodfaktor

Mot slutten av denne filmens gravøl hørte jeg meg selv knise høyt. Det kunne kanskje oppfattes som respektløst overfor den avdøde og de sørgende, men filmskaperne Arild Ommundsen og Silje Salomonsen ga meg ikke noe valg.

Da Ellen (Salomonsen) ber brødrene (Tomas Alf Larsen og Torbjørn Berglund Eriksen) om å hjelpe til med å rydde etter farens gravøl, har de andre planer. De vil heller ta en øl på Cementen. For oss som vokste opp med Ommundsen og Salomonsens klassiker «Mongoland» (2001), er dette en uimotståelig in-joke.

Cementen var ikke bare den filmens vannhull, men den legendariske møteplassen for det daværende filmmiljøet i Stavanger. Scenen kan stå som bilde på denne filmens veksling mellom humor og alvor, og ikke minst mellom en stram og løs dramaturgi.

Noen ganger kan det bli vel mye av det aller siste. Der har du filmparet Ommundsen og Salomonsen i et nøtteskall. De insisterer på sine særegenheter og flyter lenge på sjarmen.

Det er imidlertid ikke noe sært med handlingen. Den beskrives ganske presist som en «dødsbo feelgood» der en familie skal rydde opp i huset etter at faren er død. Han var en litt kjent, men ikke spesielt anerkjent komponist som har etterlatt huset akkurat slik det var da barna vokste opp der. Dermed er huset perfekt for den typen utforskning av barnas minner det legges opp til her.

Da de tre barna saumfarer huset under ryddejobben, konfronteres de med avgjørende faser av sine liv. Og da må de selvsagt stoppe opp. De får god hjelp av Thomas Dybdahl til å forlenge disse øyeblikkene gjennom hans atmosfæriske musikk.

Jeg har sjelden sett en norsk film – aller minst et kammerspill – være så dominert av musikksporet. Det fungerer stort sett utmerket, men tar litt tid å venne seg til. Dybdahls karakteristiske toner tilfører scenene en letthet og et rom der både vi og de sørgende kan puste litt friere, innimellom de mer klaustrofobiske scenene.

Den som bidrar til å fortette den klamme luften i huset, er moren (Liv Bernhoft Osa). Hun ofret familien til fordel for sin store kjærlighet da barna var små. Nå er hun tilbake og virker mest opptatt av å få klørne i sin eksmanns Steinway-flygel. Gjennom flygelet og musikken avdekkes mange av familiens hemmeligheter og selvbedrag.

Dette er likevel ikke noe tungt ibsensk familiedrama, ei heller et bergmansk oppgjør à la «Høstsonaten» (1978) mellom en karrieremusiker og forsmådde barn. Her konkluderer de med at faren ikke var noen briljant musiker, men han var ikke så verst som pappa. Ja, de ser ut til å sette mest pris på hans reklame-jingle for hundemat fremfor hans mer seriøse komposisjoner.

Dette er ikke noe oppgjør med en problematisk farsfigur, knapt noe oppgjør med en fraværende mor. Det er i stedet en nesten skamløs uhøytidelig meditering på gamle stier i barndommens hage, som slettes ikke er så gjengrodd som man skulle tro. Alle avstikkerne og digresjonene er ofte viktigere enn selve dramaet. Slik blir det gjerne når man fortaper seg i barndommens villnis.

Jeg savner en strammere orkestrering og oppfølging av familiedramaet. Det er befriende hvor liten selvinnsikt sønnene har, og hvor nedpå og uhøytidelig Larsen og Berglund Eriksen spiller dem. Samtidig er det noe frustrerende ved at de er så konfliktsky og unnvikende. De er ment å være slik, men det gjør det utfordrende å skape tydelig drama. En spissing av konfliktlinjene ville tilført filmen en følelse av at mer står på spill.

Likevel er det ikke noe å si på kjemien mellom skuespillerne og troverdigheten til søskenflokken. Og noen ganger kan det være mer givende drama å hente i en trashy og glemt reklame-jingle enn i et opphøyd klassisk stykke for klaver.