Vi har sett så mange konvensjonelle krigsfilmer om den amerikanske okkupasjonen av Afghanistan og Irak at vi er blitt litt numne overfor sjangerens konvensjoner. Krig er et helvete, synes hovedbudskapet uansett å være.
«Warfare» av manusforfatterne og regissørene Alex Garland («Ex Machina», «Civil War») og Ray Manedoza er annerledes. Krig er også et helvete her, men et helvete vi ikke har sett på film før.
Vi blir med en tropp marinesoldater på spesialoppdrag i Anbar-provinsen i 2006. Den amerikanske okkupasjonen av Irak har pågått i tre år, og over en halv million irakere er drept.
Soldatene inntar i løpet av natten et hus i regionhovedstaden Ramadi der styrker fra Al-Qaida holder stand. Troppen holder husets irakiske familie fanget mens de overvåker fiendens bevegelser i gatebildet utenfor.
Det ligger hele tiden en forventning blant soldatene om at det kan smelle når som helst. De venter bare på at fienden skal røpe sitt skjulested på den andre siden av gaten. Men det tar sin tid. Under ventetiden oppstår en spesiell og utmattende monotoni som er nerveslitende, og som åpner for andre perspektiver enn dem vi er vant til fra andre krigsfilmer.
Tålmodighetsprøve
Garland og Manedoza er ikke interessert i å skape spenning i noen tradisjonell forstand. Det hersker isteden en atmosfære av fryktsom tålmodighet. En erkjennelse av at ventingen er «the name of the game», selv om den kan være uutholdelig. Slike trivialiteter velger andre krigsfilmer å hoppe over. Men for filmskaperne utgjør det mye av essensen ved filmen.
Krig er 90 prosent logistikk og venting, en god del trefninger og en sjelden gang eksplosjoner som setter himmel og jord i bevegelse. Her er heller ingen filmstjerner. Spesialstyrken presenteres som en homogen enhet. Den mest kjente skuespilleren er Will Poulter i rollen som gruppens leder.
Nesten all handling utspiller seg innendørs – og en uvanlig og klaustrofobisk intensitet oppstår. Foto: Nordisk
Ingen av dem står ut med spesielle avvikende trekk eller egenskaper. De viser alle frykt, utålmodighet og forvirring. De utgjør heller ikke noe mikrokosmos av den amerikanske smeltedigelen eller et utsnitt av den amerikanske underklassen. Vi får rett og slett ingen kontekst.
Det er tilsiktet fra filmskapernes side. Alt vi får vite, er at historien er basert på Ray Manedozas egne opplevelser fra en spesifikk operasjon i Ramadi. Hvorfor soldatene befinner seg i akkurat dette huset, og hvorfor amerikanerne i det hele tatt er i Irak, besvares aldri.
Komplekst lydbilde
Det betyr ikke at filmskaperne ikke vil at vi skal reflektere over dette. Kanskje er det nettopp poenget. Soldatene kastes inn i en konflikt de ikke helt forstår eller aner rekkevidden av. Vi vet ikke noe mer om situasjonen på bakken i Ramadi enn de gjør. Slik er det å havne midt i et krigsinferno.
Mens vi venter... Foto: Nordisk Film Distribusjon
Jeg ble likevel litt frustrert av det totale fraværet av kontekst. Familien de holder fanget, ser vi sjelden nærbilder av. Ingen av dem har navn. Når det braker løs, roper moren i familien ut et «why». Ikke til krigens meningsløshet, kanskje, men til hvorfor i all verden de måtte okkupere nettopp deres hus. Det er nesten den eneste gangen irakerne slipper til.
Fordi vi ikke ser så mye til soldatenes fiender, heller ikke under ildgivningen, blir vi trukket mot lydbildet som er komplekst sammensatt. Soldatene har ørene på stilk helt frem til eksplosjonene lammer hørselen. I en sentral scene der en kraftig mine går av foran huset, blir lydbildet det førende for fortellingen.
Det bringer oss nærmere soldatenes opplevelse av det uvirkelige sjokket, innen røyken klarner, og smerten slår inn. Et lite fremskritt for krigsfilmsjangeren og en mulig Oscar-pris for beste lyd. Men ikke nok til å løfte filmen opp på krigsfilmens øverste hylle.
