Denne anmeldelsen ble publisert i november 2022. Den er republisert i forbindelse med at filmen topper listen over de mest sette ikke-engelske filmene på Netflix i uke 6 2023. Kun 7806 personer har sett den på kino før det, viser tall fra Film og Kino.
Sjangerfilm blir ofte ikke ordentlig spennende. Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk til «Vikingulven». Heldigvis leverer den varene.
I tillegg er den morsom og ganske fengende.
Det blodige ballet starter i vikingtiden. Monstret har ifølge filmen jaktet på sine ofre i den skandinaviske naturen i nesten 1000 år.
I en liten bygd i 2022 treffer vi Thale (Elli Müller Osborne). Hun er dratt opp med roten fra Oslo. Moren (Liv Mjönes) har fått jobb i det lokale politiet, men Thale har problemer med å passe inn.
Filmen blander ungdomsdrama og skrekkfilm med elementer hentet fra politithrilleren. Det fungerer bemerkelsesverdig godt.
Thale (Elli Müller Osborne) blir bitt av en ulv. Her får hun trøst av moren (Liv Mjönes). Foto: SF Studios
Godt manus
Varulver har en lang historie på film. Fra B-filmer til mer påkostede eventyr som «An American Werewolf In London» (1981).
Tranformasjonen fra menneske til ulv er derimot ikke enkel. Av og til ser det dumt ut, og andre ganger blir det så grotesk at det blir vemmelig. Produsent John M. Jacobsen i Filmkameratene har brukt pengene godt. Og da mener jeg at de ikke bare har brukt dem på effekter, men også på manus og gode skuespillere.
Manus har regissør Stig Svendsen skrevet sammen med Espen Aukan. De bygger opp handlingen rundt en forsvinning som viser seg å være et grotesk drap. Gjennom etterforskningen blir du godt kjent med både familiedynamikken og varulv-myten.
Ikke alle karakterene du møter, er like gjennomarbeidet. Den mystiske mannen som forsker på varulv, blir litt vel parodisk. Andre roller sørger for en dose komikk, blant andre veterinæren (Arthur Hakalahti) som blir leid inn som ekspert. Vidar Magnussen er også god som faren som steller hjemme.
Det viktigste er at historien har godt driv. Selv om monstret og det overnaturlige ligger på lur, er det krimelementet som gjør det spennende. Mot slutten revner det derimot litt. Blodbadet er grotesk, men ikke alt er like godt motivert.
«Vikingulven» har gode effekter. Foto: SF Studios
Thales søster Jenny (Mia Fosshaug Laubacher) prøver seg som «varulv-hvisker» Foto: SF Studios
Voff! Foto: SF Studios
Forvandlingen er høydepunktet
Metamorfosen er alle varulvfilmers høydepunkt. «Vikingulven» sparer på effektene. Det er vanskelig å konkurrere med Hollywoods budsjetter.
Den gigantiske ulven misbrukes ikke. Når du til slutt får se den, fremstår den som skummel og grotesk. Dermed blir den et ganske fryktinngytende monster.
Forvandlingen er også ypperlig løst. Jeg skal ikke avsløre detaljene, men scenen er kreativ. Den er vemmelig, detaljert og meget godt laget. Sekvensen baseres ikke bare på dataanimasjon, men på praktiske effekter. De er skapt av Jim Udenberg, og de fremstår som ekte og troverdige.
Yup, det er en slags ulv, konstanterer veterinæren (Arthur Hakalahti). Her sammen med etterforskerne spilt av Liv Mjönes og Øyvind Brandtzæg, Foto: SF Studios
Liv Mjönes utsetter seg for farlige situasjoner i «Vikingulven». Foto: SF Studios
Forvandlingen er i gang. Foto: SF Studios
Filmens lydunivers fascinerer også. Lydene som forsterkes ettersom de dyriske elementene vokser frem i Thale, gir effektiv uhygge. Filmen gjør også sin egen vri på varulv-mytene, men noen klassikere er behold. Sølvkuler er fortsatt dødelige.
«Vikingulven» er kanskje ikke den viktigste eller mest meningsfulle av høstens norske filmer. Det er en rendyrket og solid sjangerfilm som leverer sitrende grøss. Filmen er rett og slett god underholdning.
