Ekstravagant satire om forbrukerkultur og klimaangst

Husker du tiden da vi hadde full tiltro til at styresmaktene tok vare på oss? Ifølge regissør Noah Baumbach må vi tilbake til 80-tallet for å finne igjen den tidsånden.

«White Noise» er basert på Don DeLillos roman fra 1985. Parallellen til vår tids koronapandemi og klimaangst er tydelig.

Jack (Adam Driver) er professor, Hitler-ekspert og elsker lange diskusjoner om døden. Han er sammen med den positive Babette (Greta Gerwig), som spiser mystiske piller i skjul. Sammen har de mine, dine og våre barn.

Filmen åpner med en monolog om bilkollisjonens betydning i Hollywood-filmen og det amerikanske samfunnets forherligelse av vold. Mannen som snakker, Murray (Don Cheadle), er Elvis-ekspert ved samme universitet.

Jacks familie og Murray blir bildet på den øvre middelklasses tro på at ingenting alvorlig kommer til å skje med dem. Likevel er de hysterisk redde for døden. Det er denne dobbeltheten som skaper mye av filmens beksvarte og absurde humor.

Så skjer «The Airborne Toxic Event». Den optimistiske middelklassen takler ikke katastrofen bra. Det er både komisk og tragisk hvordan tilsynelatende smarte og oppegående mennesker går totalt av skaftet.

DeLillos roman, som har svevet rundt i Hollywood-systemet en stund, regnes som et av våre store postmoderne verker. Jeg tror Noah Baumbach var et godt valg i registolen. Hans besynderlige og sære fortellerstil kler innholdet. I filmform er den blitt et nostalgisk og fargesprakende tilbakeblikk på en mer uskyldig tid.

Da giftskyen begynner å spre seg, tar alle det helt piano. Myndighetene gir oss beskjed hvis det virkelig er farlig, gjentar de. Holdningene fikk meg til å tenke på min egen reaksjon da nyhetene om koronaviruset begynte å spre seg. I likhet med mange andre tenkte jeg «dette skjer ikke».

Norge er et land hvor man har stor tillit til regjeringen. Det står i en sterk kontrast til dagens delte USA, hvor konspirasjonsteorier vokser frem i vill fart. Idet katastrofen er et faktum, følger familien myndighetenes råd. Jack befinner seg plutselig midt i en katastrofefilm. Han passer ikke inn i rollen, men gjør så godt han kan.

Det samme gjør Adam Driver i det som er blant hans beste roller til nå. Det sier ikke så rent lite. Roller i «BlacKkKlansman», «Star Wars» og «Marriage Story» viser bredden hans. Drivers handlingslammelse i møte med katastrofen og sin egen dødelighet er en nytelse å observere. Samspillet med Greta Gerwig er nerven og driver historien fremover med alle sine bisarre vrier og vendinger.

I tillegg er Jess Gonchors produksjonsdesign genialt. Han har gjenskapt tidskoloritten i farger, kostymer og frisyrene. Det er lett, ledig og morsomt, samtidig som det ulmer noe mørkt under all optimismen. Du ser det spesielt i scenene på byens lykkeligste sted: supermarkedet.

Noah Baumbach skildrer nostalgisk fremtidshåp mens den eksistensielle angsten tyter ut. Både filmen og romanen går inn i forbrukerkulturen. Tanken om at du kan kjøpe deg lykke og identitet, står i sterk kontrast til idealet om at vi skal forbruke mindre.

DeLillos roman er et rikt lappeteppe av akademisk satire og angst, men Baumbach videreutvikler tanken og fletter inn ekko fra pandemien og vår tids klimaangst. Akkurat som Jack nekter å tro at giftskyen er farlig, nekter mange av oss å se klimakatastrofen i hvitøyet. Det er for skremmende. Dermed gir regissøren DeLillos roman ny aktualitet.

«White Noise» er en outrert, merkelig og stilisert komedie som fungerer bemerkelsesverdig godt. Filmen har ypperlig skuespill og rik dialog. Det er en film med mange lag. Den er rik på absurde innslag. Samtidig er den både skremmende og morsom.