Kjønnskamp på arbeidsplassen har vært gjenstand for både komedier og mer spekulative sex-drevne dramaer.
I kjølvannet av #metoo har slike skildringer fått en langt mørkere undertone og strengere innpakning.
I dette smarte og underholdende dramaet fra finansverdenen, er ikke #metoo nevnt en eneste gang. Men alle i firmaet er klar over hvilke grenser man ikke skal trå over i det nye landskapet. Problemet er bare at å tøye grensene er the name of the game i dette hedgefondet.
Luke (Alden Ehrenreich) og Emily (Phoebe Dynevor) møter hverandre på jobb og blir kjærester. Men nye etiske regler gjør at de må holde forholdet hemmelig for kollegene. Denne hemmelige «pakten» gir dem en følelse av uovervinnelighet. Det kan de trenge i et miljø der misunnelse og aggressivitet ligger som en tykk tåke i de åpne kontorlokalene.
Som eneste kvinne er Emily utsatt. Ikke for trakassering, men for en ganske subtil overvåking og mistenkeliggjøring. Da kan du jo tenke deg reaksjonen blant mennene den dagen hun får jobben som leder for avdelingen.
Mistenksomhet og frykt gjennomsyrer kontorlandskapet i filmens hedgefond. Foto: Netflix
Overraskende morsom
Luke trodde han var tiltenkt lederjobben. Han gratulerer kjæresten sin tappert, og sier han er stolt av henne. Men kroppsspråket forteller noe annet.
Emily har jobbet knallhardt for å komme i den nye posisjonen, men det hjelper ikke. Alle tror hun har ligget med sjefen, selv Luke har sine tvil. Det tar ikke lang tid innen den paranoiaen og frykten som hersker på kontoret også innhenter privatlivet til Luke og Emily.
Dette høres så langt ut som et humørløst drama man ikke bør se sammen med kjæresten. Men det som gjør Chloe Domonts debutfilm så forfriskende er at den er overraskende underholdende – og noen ganger overrumplende morsom.
Det er ikke en lettkjøpt latter filmen inviterer til, men av den mer gjenkjennende og litt smertefulle arten. Regissør Domont gir oss en rå kjønnskamp det damper både sex og samfunnskritikk av.
Luke begynner å tvile på Emily. Foto: Netflix
En av gutta
Men noen presis analyse av finanslivet er den neppe. Vi forstår akkurat nok av bransje-lingoen til at vi kan henge med, men noen ganger går det vel fort i svingene når analytikerne tar av med sine fleksible investeringsmandater og strategier.
Domont har basert handlingen på sin erfaring fra å være eneste kvinne i et skriverom på en amerikansk TV-serie, før #metoo innhentet TV-bransjen. Her fremstår tilstanden i finanslivet ikke så annerledes enn i «Wall Street» (1987), bortsett fra at direkte trakassering ikke lenger tolereres.
Som denne filmens Gordon Gekko, strålende spilt av Eddie Marsan, formulerer det: Vi tråkker alle i dritt, nå og da. Det er derfor vi har en HMS-avdeling til å tørke opp etter oss, sier han. Han har ikke noe imot kvinner i selskapet - så lenge de er en av gutta.
Gnistrende samspill
Regissør Domont har hentet inn Alden Ehrenreich og Phoebe Dynevor til hovedrollene i en perfekt fase av deres karrierer. De er i likhet med Luke og Emily begge sultne og ambisiøse, på full fart mot noe større.
Her gnistrer det av kjemien og de spiller på et imponerende variert register. Kontrasten mellom dem er effektiv: Ehrenreich/Luke holder kortene tett til brystet og er krevende å tolke. Dynevor/Emily har øyne som avslører mer enn hun selv setter pris på. Deres kamp for tilværelsen speiles effektivt mot et larmende New York i bakgrunnen som aldri hviler.
Det er noe rått og glatt ved filmens visuelle univers som kler vekslingen mellom de rufsete bakgatene og finansverdenens sentrum på nedre Manhattan. For noen vil kanskje filmens innpakning fremstå som uvanlig kommersiell til å fremme samfunnskritikk. Men noen av oss vil mene at nettopp det er filmens styrke.
«Fair Play» er så underholdende og full av overraskende vendinger at du ikke fatter helt hva som traff deg før filmen er ferdig.
