«American Born Chinese» er forfriskende, overraskende og veldig morsom

Hva får du hvis du tar en dose high school-drama, den første forelskelsen, ekteskapsdrama, identitetspolitikk, en apegud, en oksegud og nådens gudinne?

Jo, du sitter igjen med årets til nå mest forfriskende serieoverraskelse.

Serieskaper Kelvin Yu vil mye i sin serie «American Born Chinese». Han nøster sammen de fleste trådene med selvsikker eleganse.

Serien er basert på Gene Luen Yangs prisbelønnede grafiske roman fra 2006.

Yangs roman er et komplekst identitetsdrama og eventyr. Romanen handler også mye om hvordan den asiatiske befolkningen er blitt fremstilt i amerikansk popkultur.

TV-serien har forenklet mange av handlingsløpene, men tema er fortsatt utenforskap, rasisme, identitet og gamle guder.

Det hele starter i himmelen. En mann jager en gutt gjennom et rødt fantasilandskap. Det viser seg å være Apekongen (Daniel Wu) og hans stabeis av en sønn, Wei-Chen (Jimmy Liu). De slåss om en magisk stav. Selvsagt, hva ellers?

I neste sekvens møter vi Jin Wang (Ben Wang). Han er en amerikansk tenåring fanget mellom foreldrenes strenge krav til disiplin og eget ønske om å passe inn og komme med på fotballaget.

En dag møter apegudens sønn opp på Jins skole forkledd som en vanlig gutt. Rektor ber Jin om å få ham til å føle seg hjemme. De er jo fra samme land, så de må ha mye til felles, eller? Det hele er en strek i regningen for Jin.

Så langt minner serien om en typisk amerikansk ungdomsserie, men hold deg fast. Det blir kaos når himmel og jord møtes.

I «American Born Chinese» vandrer de gamle gudene midt iblant oss. De blir Jins bindeledd til kinesisk kultur og myter. Gudene ser for øvrig ut til å trives på jorden.

Scenen hvor Guanyin (Michelle Yeoh), nådens gudinne, klør seg i hodet foran esker med Ikea- møbler er ubetalelig. «Jeg har reddet millioner fra lidelse. Svenske møbler skal ikke beseire meg», sier hun og skrider til verket. Den ferske Oscar-vinneren stjeler hver scene hun er i.

Serieskaper Yu tar opp temaer som integrering og tilhørighet uten at det blir kleint eller politisk korrekt. I stedet får du et rørende innblikk i hvordan det er å stå i spagat mellom to forskjellige kulturer. I bunnen ligger spørsmålet: Hvem er jeg egentlig?

I tillegg bruker Yu wuxia til å fortelle historien på en utrolig underholdende måte.

Men stopp nå litt. Wuxia? Hva er det?

Kort fortalt er wuxia en sjangerbetegnelse for actionfylte eventyr med sterke kampsportelementer.

En av de første wuxia-filmene som også fikk et publikum i vest, var «Come Drink With Me» (1966). Det brede norske kinopublikummet ble for alvor kjent med sjangeren i Ang Lees «Crouching Tiger, Hidden Dragon» (2000). For å si det enkelt: ingen wuxia – ingen «The Matrix».

Jeg må innrømme at jeg falt pladask for hvordan Yu har gjenskapt estetikken fra 70-tallets Hongkong-filmer. Han bruker sterke farger for å skape en magisk virkelighet samtidig som maskene ser ut som om de kunne vært laget på hjemmeverkstedet.

Bruken av wire fu er festlig og forfriskende retro. Det er nesten som om du ser metalltrådene som holder skuespillerne oppe, der de flyr i vill fart over skjermen.

Kontrasten mellom eventyr og realisme er effektfullt, kreativt og gir serien et slående visuelt uttrykk.

«American Born Chinese» evner på en unik og morsom måte å lage et fascinerende fletteverk av en historie.

Ved siden av å være et typisk amerikansk tenåringsdrama, er det også et dypt rørende portrett av Jins foreldre.

Serien tegner dem som typiske ambisiøse asiatiske foreldre. Det er en klassisk klisjé. De projiserer egne uoppfylte drømmer over på sønnen. Foreldrene har måttet takle skuffelser over at livet ikke gikk helt som planlagt. Faren (Chin Han) har gitt opp håpet om å klatre til topps i bedriften. Moren, flott tolket av Yann Yann Yeo, føler hun har kastet bort livet som amerikansk husmor.

I starten kan det være litt vanskelig å skjønne hvordan historien om skuespilleren Freddy Wong (Ke Huy Quan) passer inn i helheten, men bitene faller på plass. Hans historie er et kraftig spark til hvordan underholdningsindustrien har fremmet asiatiske stereotypier.

Les anmeldelsen av «Everything everywhere all at once»: Ulik alt annet du har sett

Seriens fremste trekk er hvordan den fletter identitetspolitikk sammen med eventyr på en humoristisk måte.

Scenen hvor Jin holder en tordentale foran hele skolen om at han ikke orker å være en del av kulturkrigen, er sterk. Etter hvert må han likevel stille seg selv spørsmålet om han bare er en vits for de kule fotballguttene på skolen.

Selv om serien er myntet på tenåringer, traff den også meg rett i hjertet. Finalen er for øvrig fabelaktig og gir nerdene en skikkelig hevn.

«American Born Chinese» må kalles en positiv overraskelse. Serien er velspilt, morsom, fantasirik, litt sær, men svært underholdende.