De australske brødrene Danny og Michael Philippou fikk sitt internasjonale gjennombrudd med «Talk to me» (2022). Der tilførte de horrorsjangeren en hardt tiltrengt vitalitet – kanskje først og fremst ved å ta utgangspunkt i noe så grunnleggende menneskelig som sorg.
I en sjanger som lenge har beveget seg langt vekk fra humane problemstillinger, var det alt som skulle til for å bli oppfattet som original. I deres andre film er det også sorg som ligger til grunn for handlingen. Denne gangen tar de den i enda mer ekstrem retning.
Som i forrige film introduserer filmskaperne oss for en ny generasjon begavede og helt ukjente skuespillere. Debutantene Stephen Phillips og Sora Wong spiller søskenparet Billy og Piper. Da faren deres dør, blir plassert hos en verge. De er begge i tenårene og har utviklet et avhengighetsforhold til hverandre, ikke minst fordi Piper er nesten blind. Det er tre måneder til Billy fyller 18, og da kan han bli verge for lillesøsteren.
I mellomtiden er de plassert hos den tidligere barnevernspedagogen Laura, spilt av Sally Hawkins. Noen vil huske sistnevnte fra Mike Leighs filmer og Guillermo del Toros Oscar-vinner «The Shape of Water». Hun er perfekt for denne totalt uforutsigbare rollen som adoptivmoren fra helvete.
Atmosfæriske grøss
Laura har bedt om å få adoptere Piper av svært spesifikke årsaker som hun ikke legger skjul på. Hun mistet sin datter i en ulykke og ser mye av henne i Piper. Billy og Piper synes det er snålt, men lar tvilen komme Laura til gode.
Laura vet hvilke knapper hun skal trykke på for å manipulere de sårbare tenåringene. Hun er også en fest å drikke seg full sammen med! Det blir likevel vanskelig for henne å skjule skjelettene som begynner å ramle ut av skapet. Et av dem er Oliver (Jonah Phillips), en stum 10-åring med et ekstremt ubehagelig blikk.
Han er tildelt en spesiell rolle i ritualet Laura holder på å rigge til i bakgården, der Piper selvsagt også har en hovedrolle. Dette er ikke spoilere. Helt fra starten er det klart at Laura ikke er til å stole på. Bare den innledende «snuff-videoen» fra et grotesk okkult ritual er illevarslende nok.
Det er ikke overrumplende jump scares filmskaperne ønsker å skremme oss med, men suggererende og atmosfæriske grøss. Her har filmen sine fremste kvaliteter.
Hawkins vanvittige rolletolkning
I den forrige filmen introduserte filmskaperduoen filmverdenen for naturbegavelsen Sophie Wilde. Her er det nykommerne Stephen Phillips og Sora Wong som imponerer stort med sensitive tolkninger av ekstremt utsatte tenåringer.
Hawkins og Wong – to totalt forskjellige skuespillere som her imponerer stort. Foto: SF
De trekker oss inn i en eksplosiv intimsfære som oppleves som rå og ubehandlet. Vi aksepterer dem umiddelbart som søsken med et nært og komplisert forhold. Filmens mest spektakulære rolle fortolker likevel Hawkins.
Den britiske skuespilleren er tynn og liten som en spurv, men har et ansikt med et enormt register. Hun oppnår her det nesten umulige – å få en demonisk rolle til å fremstå som sårbar. Sorg kan være inngangen til så mangt, men sjelden noe så vanvittig som dette.
Philippou-brødrene omslutter oss med et mørke som er så fortettet at det noen ganger blir ugjennomtrengelig. Det påfølgende blodbadet etterlater mange løse tråder. Vi sitter derfor igjen med de enkeltstående bildene og scenene, i tillegg til det ekstreme ubehaget. Om det er nok for horrorpuristene, gjenstår å se.
