«Weapons» er lite skrekk, men mye gru

To av årets mest uortodokse horrorfilmer slippes på kino denne sensommeren. «Bring her Back» har allerede gitt horrorfansen noen uvanlige grøss i sommervarmen.

Zach Greggers nye film vil ganske sikkert oppnå noe av det samme med sin «retro» sjangercocktail. Vi ser sjelden ny horrorfilm som knapt bruker digitale effekter eller hoppe i stolen-øyeblikk

.

Gregger støtter seg i stedet på en makeløs evne til å la fortellerstrukturen drive filmen. Han sjonglerer med fortelleperspektivene som en garvet filmforteller. Dette er likevel bare hans andre film, etter den interessante lavbudsjett-horrorfilmen «Barbarian».

I likhet med «Bring her back»-skaperne tilhører han en ny generasjon som forsøker nye innganger til horrorsjangeren. Og ære være dem for det. Spørsmålet er om sjangeren kan tilføres noe nytt. Horrorfilmskapere kappes for tiden om å finne nye måter å skremme oss på. Lykkes de?

Premisset for handlingen er så drøyt at bare en horrorfilm kunne sluppet unna med det. En natt forsvinner 17 elever fra en barneskole i en amerikansk småby på mystisk vis. Noen av dem ble observert av overvåkingskameraer om natten idet de løp ut av husene sine med armene hevet, som i transe. Mye tyder på at noe lokket dem. Men hva?

Foreldrene er fra seg av raseri og sorg. En av dem, Archer (Josh Brolin), klandrer elevenes klasseforstander Justine (Julia Garner). Hun ser ikke ut til å vite noe mer om hva som skjedde. Bare en av elevene hennes møtte opp i klasserommet etter den skjebnesvangre natten. Hvorfor denne gutten ble skånet, er det ingen som vet.

Filmskaper Gregger tar seg god tid med å nøste opp dette mysteriet. Han lar seks av de involverte få presentere sin opplevelse av det som har skjedd. Rettere sagt: Han lar dem utgjøre et flettverk av både tette og løse forbindelser som effektivt driver handlingen frem. Det minner litt om klassikeren «Rashomon», der vi får presentert ulike perspektiver på en og samme hendelse.

Ofte blir nære møter med ondskap som står bak overnaturlige fenomener i horrorfilmer en nedtur. Jo dyktigere filmskaperne er til å bygge opp spenningen, desto mer krevende blir møtet. Uten å røpe for mye kan jeg i hvert fall fastslå at man her har funnet en antagonist vi ikke har sett før.

Vedkommende tåler nærmere øyesyn. Nicolas Cage viste med sitt eksempel i «Longlegs» hvor aparte man kan gjøre et «monster» – ved å ikke vise for mye. Gregger lar det stå til. Han gir oss en skapning som er mer urovekkende enn grøssende.

Filmen har et stort rollegalleri. De fleste har primært funksjonelle roller og skal bringe oss nærmere sannheten om hva som skjedde. Unntakene er Julia Garner og Josh Brolin, som tilfører den komplekse fortellemåten en menneskelig nerve. Det trenger man som motvekt til det overnaturlige, som fort kan drukne i abstrakt atmosfære.

De er to feilbarlige einstøinger som lever med en sorg og et voldsomt raseri. Mye av humoren i filmen oppstår i de voldelige sammenstøtene. Det er ofte mer slapstick enn blod og gørr. Den siste, avgjørende sekvensen er en gavepakke for horrorfansen. Selv om filmen er gjerrig på effektene, spares det ikke på noen menneskelige ressurser.

At filmens destruktive krefter står i ledtog med noe overnaturlig, gjør den mindre interessant som drama. I «Bring her back» drev tross alt dyp menneskelig sorg overgriperen til vanvidd. Her er det, vel, Satan eller noe i den retningen. Det endrer selvsagt spillereglene.