Fake news, ekte kaos i «Eddington»

Det er underlig hvordan vi får årene med pandemien til å fremstå som om det var en evighet siden. De er glemt, fortrengt.

Det vil ikke den amerikanske filmskaperen Ari Aster ha noe av.

I denne moderne westernhybriden gjenskaper han pandemien som en spesifikk amerikansk tragedie som skulle endre samfunnet for alltid. Var det der Amerika for alvor sporet av og bega seg ut på den ørkenvandringen Joaquin Phoenix ikke kommer seg ut av i filmen?

Ja, her er ørken i New Mexico, plenty med skytevåpen og dieseltrucker. Men så erkeamerikansk er likevel ikke denne miseren at vi ikke kan kjenne den igjen. Jeg måtte i hvert fall krympe meg av gjenkjennelse da jeg så køen utenfor den lokale matbutikken i sentrum av Eddington, og krangelen om avstand, munnbind og myndighetenes inngrep. Dette husker vi alle.

Phoenix spiller Joe, den lokale sheriffen i byen. Han mener at alle disse påbudene er tull. Det skaper selvsagt problemer med å håndheve loven, særlig når ordføreren, spilt av Pedro Pascal, er en regelrytter med cowboyhatt. Joe ønsker også å være en mann for sin hatt. Han stiller til valg som ny ordfører i protest mot det nåværende politiske regimet.

I klassisk westernmytologi betyr den hvite hatten Joe bærer at man er helten. Men det viser seg å være komplisert å smykke seg med den hatten når samfunnet holder på å gå opp i limingen og spillereglene endres.

Phoenix fortsetter sin utforskning av farlige og til dels tragikomiske menn. Portrettene nådde et slags klimaks med Asters forrige film «Beau is afraid». Denne gangen spiller han en mer identifiserbar sårbar mann som i møte med en kompleks krise, både personlig og samfunnsmessig, kommer til kort – for å si det mildt.

På ene siden forsøker han å vinne tilliten til sin deprimerte kone (Emma Stone), på andre siden krever lokalsamfunnet sitt. Kona er imidlertid ikke mer forståelsesfull enn sine sambygdinger og forsvinner snart ned i et svart hull av fake news.

Det er vanskelig å si når det amerikanske samfunnet gikk av skaftet. Men her rakner det for Joe når både kona og lokalsamfunnet forlater ham. Spørsmålet er om det ikke også rakner for filmskaper Aster. Jeg skal ikke røpe for mye, men varsle om at de siste 20 minuttene inneholder noen av årets mest vanvittige scener. Her gjør Aster noe han aldri har forsøkt før – en slags splatteraktig voldsbølge som bare eskalerer.

Som i en klassisk western ender vi opp i en showdown mellom den ensomme sheriffen og skurkene i småbyens hovedgate. Det er lenge siden Gary Coopers marshall alene sto opp mot de onde kreftene i «High Noon» (1952).

Joe tror han er ute på et tilsvarende nobelt korstog. Fienden kan være Antifa eller Black lives matter. Konspirasjonen som fester grepet om Eddington, er derimot større enn som så. Her er det ikke pandemien som til slutt utgjør den største trusselen, men paranoiaen og konspirasjonskomplekset.

Vi har intet å frykte bortsett fra frykten selv, som president Roosevelt en gang så treffende sa. Like treffende og elegant er ikke dette som satire. Aster slår inn åpne dører ved å harselere med vår tids konspirasjonsfanatikere. Ingen slipper unna – en demonstrasjon av lokale tilhengere av BLM skildres som en farse. Derfor blir dette en krevende slalåm mellom porter det noen ganger er vanskelig å forsere.

En av dem er Austin Butler i rollen som en karismatisk sektleder. Han tilfører iskalde Charles Manson-grøss, men forsvinner altfor raskt. Han er en av mange løse tråder i et drama som kunne ha vært bedre, men som likevel er en av årets mest interessante amerikanske filmer.