Spennende og dyr italiensk nykommer

Husker du designhotellet Grims Grenka? Det var mye ståhei da det åpnet i 2007. Med takterrasse, kul bar, fossefall og en restaurant som endret matkonsepter jevnlig. Stedet har stått tomt i to år, men er nå totalrenovert med nye eiere, ny bar og flere spisesteder. Vi har besøkt restauranten Null Null.

– Hyggelig lobby og koselig restaurant. Lyst, masse levende lys og hyggelige servitører, sier spisefølget.

Vi har fått bord i det splitter nye, avlange spisestedet Null Null og får kjapt utlevert menyer. Her er det mye som frister. Spennende retter vi ikke får så mange andre steder og interessante kombinasjoner.

Servitøren forteller om de ulike forrettene og kommer med flere anbefalinger. Her er pizzella, panella og supplì, og vi lar oss friste til å prøve alle sammen.

Den italienske vinlisten er ikke så fyldig, men her er et meget bra utvalg og gode og spennende vinprodusenter. Vi har fått hvitvin fra Trentino-Alto Adige, et litt oversett område helt nord i støvellandet. Köfererhof Sylvaner er en ypperlig, frisk og allsidig matvin som dufter av epler, gule frukter og lime.

– Forrett og forrett! Dette var vel mer små munnfuller, sier spisefølget.

De første rettene har ankommet bordet, men vi synes det koster mye for lite mat. Supplì er en riskrokett fylt med mozzarella og tomater. En klassisk, veldig varm, saftig og sprø start på måltidet, hvor tomatsmaken trer fint frem.

Panella, en liten sprø og velsmakende «toast», er laget på mel fra kikerter. En siciliansk spesialitet som ser innbydende ut.

Den lille runde biten er toppet med taskekrabbe, chili og nduja, men har overraskende litt piff i seg. Det gjør at krabben ikke forsvinner helt, og det er en fin blanding av sødme, salt og syre. Bare synd de to små bitene koster 194 kroner pr. bit.

Det er nesten fullt i lokalet, fin bakgrunnsmusikk og kunnskapsrike servitører. De unngår å slenge alle forretter på bordet samtidig, slik mange andre spisesteder dessverre gjør. Nå kommer maten i passe tempo og har beholdt varmen.

Pizzella er en av kveldens to høydepunkter. Den friterte pizzabunnen er toppet med ferske kantareller, stratciatella, mortadella og revet pecorinoost. Den italiensk pølsen mortadella byr på masse smak, peppertonene fra den velduftende soppen kommer fint frem, og det er godt med masse ost på. I tillegg smaker retten av noe trøffel.

De siste to forrettene er en frisk og rensende fennikelsalat med oliven og skiver av kveite. I tillegg får vi to frityrstekte kyllingvinger. De er sprø utenpå og veldig varme, kyllingkjøttet er saftig og godt.

Servitøren forteller at den er fylt med masse parmesan, men det kjenner vi ikke noe til. Her må kokkene fylle på med mer neste gang. På toppen ligger en syrlig klatt med majones iblandet noe rosmarin.

Den italiensk hvitvinen glir også godt sammen med våre to pastaretter.

Kveldens store høydepunkt er spagghettini med kamskjell fra Frøya. Den syltynne pastaen trenger ikke mer varmebehandling, men toppingen er nydelig. Biter av rå kamskjell er blandet med colatura, en fiskesaus laget på ansjos. Servitøren forteller at den salte fisken blir fermentert i små kastanjefat, og blandingen på pastaen er dyp og velsmakende med et lett røkt preg.

Det eneste vi har å innvende er at porsjonen er liten til 295 kroner, og vi savner noe sprø tekstur.

– Denne er ikke liten, men ikke like god som spagghettinien, mener spisefølget. Den andre pastaretten vi har fått anbefalt er med blekksprut. Den kommer fra Skagerak, opplyser kokken som er ute med maten.

Og, ja, retten har en intens smak av sjø, men blekkspruten i seg selv smaker lite. I sausen har kokkene også skviset i gule tomater fra Abruzzo, som gir retten fin sødme. På toppen ligger masse crumble med urter, men den aromatiske blandingen mangler sprøhet. Nå blir alt veldig mykt og litt kjedelig i lengden.

Null Null har én dessert på menyen, og den gleder vi oss til. Babà er en klassisk italiensk dessert, og det er deilig å være på en italiensk restaurant som serverer noe annet en panna cotta og tiramisu.

Det svampaktige sukkerbrødet skal dynkes i rom, men her har restauranten slurvet litt. Kaken skal druknes, men noen steder er kaken tørr. Heldigvis har rommen trengt godt inn andre stedet, og smaken er meget god med en fyldig og aromatisk kaffekrem inni.

Her synes vi også de kunne ha hatt noe sprøtt tilbehør eller noen bær for å gi mer smak og farge. Hakkede pistasienøtter og noen friske bringebær hadde vært nydelig til.

Ett par småretter hver kommer fort på nærmere 400 kroner pr. hode. Pastarettene koster tett opp mot 300 kroner, uten kaviar og trøfler du kan betale ekstra for, og desserten koster 145 kroner. Da blir det fort 850 kroner for maten. I tillegg kommer drikke.

– Litt dyrt, men gøy å være på en italiensk restaurant som byr på andre smaker enn nesten alle andre italienske spisesteder i Oslo. Noen småting å rette på, men hit har jeg lyst til å komme igjen, avslutter spisefølget.