«Past Lives» er et lavmælt mesterstykke

En kvinne og to menn sitter og prater ved en bardisk. Kvinnen lener seg over mot den ene, og de snakker intenst sammen. Den tredje blir det femte hjulet på den berømmelige vognen.

På lydsporet hører vi en stemme som lurer på hva slags forhold de tre har til hverandre? Er de venner? Kolleger? Turister?

Slik starter Celine Songs lavmælte og utsøkte portrett av tre mennesker som prøver å oppføre seg som anstendige voksne.

Vi hopper tilbake i tid. Til Sør-Korea hvor Na Young og Hae Sung er barndomsvenner. De har et tett bånd helt til Nas foreldre rykker henne opp med røttene og emigrerer til Canada. Barna mister kontakten.

Takket være tekniske vidundere som internett finner de hverandre igjen i voksen alder. Na (Greta Lee) har endret navn til Nora. Hun er manusforfatter og bor i New York sammen med Arthur (John Magaro). Hae (Teo Yoo) har kjæreste og en god jobb i Sør-Korea.

Det som følger, er en nydelig meditasjon over kultur, røtter, identitet, vennskap og kjærlighet. Filmen er som Woody Allen på sitt aller beste og mest neddempede, eller som Louis Malles filosoferende snakkefilm «My Dinner with André». Dialogen er vakker, poetisk og skuespillet dempet.

Da jeg så den, tenkte jeg at slike filmer lages ikke lenger. Men her er den. Celine Song har med enkle virkemidler laget en av årets beste filmer.

Uten å avsløre for mye, møtes de to barndomsvennene på nytt. Er det kjærlighet som drar Nora mot Hae? Eller er det savnet av en kultur hun egentlig ikke kjenner, men likevel savner?

Det er nesten vanskelig å fatte at denne perfekte lille filmen er skapt av en debutregissør. Celine Song har basert historien på egne erfaringer, men mer enn en kjærlighetshistorie er det blitt en kontemplasjon over livets mange hva om ...

«If you had never left Seoul, would I have still looked for you? Would we have dated? Broken up? Gotten married?» spør Hae Sung i en scene.

Songs film er på mange måter et langt farvel til et annet liv. Et adjø til en annen kultur som likevel er en del av en, men som samtidig er fjern. «Past Lives» har en gjennomgripende følelse av vemod, men den er gripende uten å ty til sentimentale klisjeer.

Songs regigrep er ekstremt behersket. Det er ikke en film som drives frem av handling, men en kontemplasjon over de valgene vi har gjort, og valgene som er blitt gjort for oss.

Shabier Kirchner holder kamera tilbake. Det observerer og er aldri inngripende. Du får inntrykket av at du er en slags flue på veggen som følger dem, ja, at du går sammen med dem langs New Yorks gater. Klipperytmen til Keith Fraase er elegant og behagelig. Ikke for langsom, ikke for hurtig.

Et så intimt portrett av menneskeskjebner hadde aldri fungert med middelmådige skuespillere. Jeg må innrømme at Greta Lee er et relativt ubeskrevet blad for meg. Det samme er Teo Yoo og John Magaro. Alle har lang erfaring fra biroller, men her trer de frem fra skyggene.

Skuespillet er sårt, vart og langt unna alt som heter overspill. Greta Lee makter å gi Nora både et islett av skarphet og en lun og varm humor. Hennes kjemi med både Yoo og Magaro gir filmen den nerven den trenger for at historien ikke skal falle ned i det banale.

«Past Lives» er også full av motsetninger. Den er morsom og vittig, men også vemodig og trist. Filmen er et medrivende og poetisk dikt om et savn det er vanskelig å sette ord på. Om en identitet som ikke er fast, men i en flytende utvikling gjennom livet.

Til tross for sitt neddempede og sofistikerte uttrykk, greier den likevel å være ekstremt rørende. Filmen satt som en klo om hjertet i mange dager etter at jeg så den. Song har med sin første film skapt et aldri så lite mesterverk.