Andre sesong av «Foundation» er maktkamp og mystikk på tvers av tid og rom

Er du som meg, sulteforet på storslått, mektig og episk science fiction? Higer du etter historier fulle av mystikk og maktkamper på tvers av tid og rom?

Da er ventetiden endelig over.

Isaac Asimovs «Foundation» strekker seg over flere hundre år. Det var lenge et mantra at det var umulig å filme bøkene. Asimov regnes som en av de viktigste forfatterne fra science fictions gullalder på 50- og 60-tallet.

Når jeg leser dem i dag, er det deler av bøkene som får meg til å sette kaffen i vrangstrupen. Til tross for en enorm idérikdom, er kvinnelige karakterer omtrent fraværende. De kan deles inn i elskerinner, koner og sekretærer, for å si det litt slemt.

Serieskaper David S. Goyer viser en stor forståelse for Asimovs ideer. Skal serien fungere og treffe utenfor den harde kjerne av fans, har han måttet gjøre store endringer.

Goyer forlot Asimovs bøker allerede i første sesong. Han har vært klar på at han bruker bøkene som grunnlag for å skape et episk eventyr.

Hos Asimov kollapser jo imperiet til de klonede keiserne omtrent i en bisetning. Det blir ikke storslått eventyr av slikt. Det gjør Goyer noe med.

I sesong to har handlingen flyttet seg 138 år frem i tid. Han beholder noen av karakterene fra første sesong som Gaal Dornick (Lou Llobell) og Salvor Hardin (Leah Harvey). De klonede keiserne Dawn, Day og Dusk er ikke de samme inkarnasjonene, men skuespillerne er uendret. Det er for øvrig her du ser hvor god Lee Pace er.

I forrige sesong var Day pompøs og arrogant. I sesong to er han i likhet med imperiet mer vaklende. I tillegg har det lurt seg inn et snev av egoisme og stolthet.

Foundation er nå blitt en reell trussel mot Imperiet. Den andre krisen nærmer seg. Er planen til Hari Sheldon (Jared Harris), grunnleggeren av «psychohistory», på stell?

Psychohistory er Asimovs vitenskap om at det er mulig å lage spådommer om fremtidig oppførsel til svært store grupper. Det er slettes ikke enkelt å visualisere ideen om matematiske sannsynligheter. Goyer gjør det ved å blande teknologi og mystikk, og det gir serien en magisk visualitet.

Tidvis er andre sesong science fiction-versjonen av filmklassikeren «The Sting». Det er umulig å vite hvem som lurer hvem. Ser vi det vi tror vi ser, eller er det et avansert maskespill?

Starten er litt seig og forvirrende. Det er mange nye handlingstråder som skal introduseres, men det er bare å lene seg tilbake. Brikkene faller på plass. Du blir sugd inn i en storslått fortelling om kvantefysikk, hovmod og sivilisasjoners fall.

Universet og karaktergalleriet utvides i sesong to. Jeg har stor sans for hvordan de historiske linjene trekkes bakover til robotkrigen og Jorden. Du får også vite mer om en av seriens mest fascinerende kvinner. Laura Birn tolker androiden Demerzel med en besnærende blanding av ild og is.

Hober Mallow (Dimitri Leonidas), en slags Han Solo-aktig røverkarakter, og Brother Constant (Isabella Laughland) sørger for mye humor. Latter står derimot ikke på menyen til Tellem Bond (Rachel House), den skumle lederen av en gruppe synske.

For noen kommer det sikkert til å være vanskelig å svelge at general Bel Riose (Ben Daniels) er i et forhold med en annen mann. Det er positivt, spør du meg. De fleste karakterene har dybde og nyanser, og jeg tar meg i å bry meg om dem.

Med seg på laget har Goyer produksjonsdesigner Rory Cheyne. Det er ikke spart på effektene, og du får kinokvalitet rett inn i stua.

Noen sekvenser er så vakre og detaljerte at de nesten tok pusten fra meg. Bildene har en overjordisk sensualitet som jeg villig lot meg forføre av.

Sesong to bygger seg sakte opp til et klimaks det er verdt å vente på. Serien er monumental og magisk. Det er slik du skal lage episk science fiction! Liker du romeventyr blant stjernene, tror jeg du kommer til å elske «Foundation».