Det er alltid kø utenfor Mamma pizza. Med god grunn.

Jeg tar i døren, men blir umiddelbart stoppet.

– Vent ute! lyder kommandoen på innsiden.

Kvinnen åpner døren forsiktig, sniker seg ut gjennom den smale åpninger og ser strengt utover den forvirrede saueflokkaktige folkemengden som har samlet seg utenfor Mamma pizza. Hun ser ned på en skjerm og roper opp et navn.

– EMIL! Din tur!

Resten av oss blir ført opp på venteliste med SMS-varsling. For sånn er det på Mamma pizza. Alltid kø og tilsynelatende autentisk italiensk kaos utenfor. Ingen forhåndsbooking. Men Mamma-gjengen har stålkontroll.

På SMS-linken kan jeg hele tiden følge med på plassen min i køen. 23 minutter. Oki. Vi smetter inn på nærmeste vannhull og håper vi ikke venter forgjeves.

Mamma pizza har rukket å bli en institusjon i Oslo siden restauranten først åpnet dørene i 2013. Her er det bestemors oppskrifter som gjelder. I 2022 ble pizzaen kåret til Oslos beste av Aftenpostens lesere. Holder de fortsatt koken?

SMS-varselet plinger, på tide å returnere. Vi har rukket å bli skrubbsultne og lar oss friste av det meste på menyen, bestående av 18 pizzaer og åtte pastaretter. Lett å bli ubesluttsom, med andre ord.

Vi må skjære igjennom: I dag må vi ha både pasta, pizza og gnocchi. Og vin. En Brolio Chianti Classico til 700 kroner flasken, litt i overkant av tre ganger polpris. En fyldig og fin pastavin.

Vi har fått plass i det helt innerste rommet av lokalet, gjennom en smal gang, forbi toalettene og rundt et hjørne. Stemningen er lun og sjarmerende, med rødrutete duker og italiensk pop på høyttalerne.

Rommet er derimot litt shabby. Malingen på veggene flasser og det står vaskemiddel på hyllene. Det samme gjelder toalettene, som rett og slett er ganske ekle.

Det tar litt tid før maten kommer, men den er vel verdt ventetiden. Gnocchien, gratinert i tomatsaus med mozzarella og parmesan, bobler fortsatt når den settes foran oss. Sausen er søt, syrlig og rund. Gnocchien er god på smak og har fin tyggemotstand. Det er raust med ost på toppen. En ultimat vinterrett.

Vi har også gått for klassikeren pasta carbonara, med pancetta, egg, svart pepper og parmesan.

Porsjonen er svær og smakene sitter som et skudd. Spagettien er perfekt al dente og det er mer enn nok sprø og salt pancetta. Sausen er fyldig og parmesandrysset raust. Her har kjøkkenet rett og slett ikke spart på noe. Eller ...

– Det kunne gjerne vært litt mer pepper. Særlig når vi ikke har pepper på bordet. Ellers er retten akkurat sånn jeg håpet, sier én i spisefølget fornøyd.

På pizzafronten har vi latt oss friste av en annen klassiker: Ostepizzaen «Formaggi», med mozzarella, gorgonzola, røkt scarmorza, parmesan og persille. Den ser kjedelig ut. Men ikke la deg lure.

– Naaaaaam, sukker den andre spisevennen. Jeg er enig. Nydelig balanse mellom ostene, ingen slår hverandre ihjel. Én av byens bedre ostepizzaer. Også pizzabunn leverer, med tykk, lett og luftig skorpe.

Der «Formaggi» ser kjedelig ut, er pizzaen «Napoli» et lite kunstverk. Burrata, ansjos, oliven, cherrytomater og basilikumblader er raust dandert i en stjerneformasjon.

Burrataen er fint temperert, fyldig på smak og er en deilig smaksdemper mot den salte ansjosen. Vi kjenner imidlertid lite til chilien pizzaen skulle være toppet med.

Vi sitter hakket for lenge med tomme glass og forsynte tallerkener før noen servitører ser vår vei. Vi må til slutt vinke dem i vår retning – selv om de har passert oss flere ganger. Sløvt.

Som prikken over i-en avslutter vi selvsagt med tiramisu. Den kommer med både pisket krem og bær. Det kunne de fint ha droppet. Den fyldige mascarponekremen og de Amaretto- og kaffe-dynkede kjeksene er mer enn nok i seg selv.

Mamma pizza ligger ikke akkurat midt i smørøyet. Det er ikke i Kvadraturen, rett ved Jernbanetorget, Oslos uteliv skjer akkurat. Men Mamma pizza er vel verdt både venting og omvei.

Hit kan du trygt gå når du er fysen på autentisk italiensk kaos og noen av byens beste pizza- og pastaretter. Oslo-institusjonen Mamma pizza leverer fortsatt.