«A Happy Day» er et underfundig innlegg i asyldebatten

Hvit snø dekker kinolerretet. Lyset er blendende, og du hører det knitrer. Det er nesten så du kjenner et gufs av kulde.

I dette isøde står tre rømlinger fra asylmottaket.

Hamid (Salah Qadi), Aras (Ravand Ali Taha) og Ismail (Mohamed Salah) fyller snart 18 år. På bursdagen blir de sendt ut av landet, men de tre drømmer om en fremtid i Norge.

Hisham Zaman nye film har et svært alvorlig tema, men filmen bryter ut av den sedvanlige sosialrealistiske rammen. Og godt er det.

Du tror kanskje ikke det er mulig å skape komedie av flyktningpolitikk? Med Zamans lune fortellergrep går det helt strålende. «A Happy Day» er et underfundig og til tider lettere surrealistisk innlegg i innvandringsdebatten.

Han får godt frem frustrasjonen unge mennesker som har bodd i Norge mesteparten av livet, må kjenne når de plutselig blir kastet ut.

De føler tilhørighet og snakker språket, selv om de holder på å fryse hakk i hjel oppe i nord. Landet de skal sendes tilbake til, har de ikke noe forhold til.

Mens de tre unge guttene står ute i snøen, kommer en politibil kjørende. To politibetjenter (Stig Frode Henriksen og Anja Saiva Bongo Bjørnstad) skysser dem tilbake. Vi får inntrykk av at det ikke er det første rømningsforsøket de tre står bak.

Men hvor i all vide verden skal de dra? De er omringet av snø og høye fjell. For å sitere Bjørnson: «Undrer meg på hva jeg får å se over de høye fjelle?» Vil de noen gang få svaret?

Filmen følger de tre kompisenes rutinemessige og kjedsommelige liv på mottaket. De er fulle av galgenhumor, men da den opprørske Aida (Sarah Aman Mentzoni) entrer scenen, snus alt på hodet.

Flyktningproblematikk er ikke et nytt tema hos den kurdiskfødte regissøren. «Vinterland» (2007), «Før snøen faller» (2013) og «Brev til kongen» (2014) handler alle om dette.

Zaman har alltid hatt en tydelig stemme, og med «A Happy Day» står den enda sterkere. Det er hans stekeste spillefilm til nå.

Handlingen høres kanskje tilforlatelig ut, men gjennomføringen er poetisk. Til tider er filmen også morsom, selv om humoren er nokså beksvart. Han får god hjelp av fotograf Lukasz Zamaros bilder av den ugjestmilde naturen til å skape en brutal, men atmosfærisk ramme rundt fortellingen.

Dialogen er som et dikt – svevende og drømmende. Hamids hang til stuntpoesi virker forbløffende godt. Jeg er usikker på om det hadde fungert like bra uten de fantastiske unge skuespillerne foran kamera.

Alle fire er spillefilmdebutanter. Replikkene avleveres i fullt alvor, men tørrvittig humor ligger alltid på lur.

Salah Qadi gir Hamid sårheten rollen trenger for å gjøre inntrykk. Ravand Ali Taha er gjengens leder, men den unge og karismatiske skuespilleren skildrer ham med en imponerende menneskelighet og dybde.

Mohamed Salah er den beskjedne, men er den som alltid har en kvass kommentar på lur. Sarah Aman Mentzoni skildrer villstyringen med et element av fare og galskap.

«A Happy Day» har også et sterkt element av det absurde. Ta for eksempel bursdagsseansen da de fyller 18 år. Fra scenen blir de hyllet med sang og kake. Så får de en koffert med plass til 23 kilo. Takk, farvel og ut med deg.

Tragedien og tristessen er heller aldri langt unna. Tonen i filmen har et snev av Aki Kaurismäkis melankoli. Underveis begynner også grensene mellom drøm og virkelighet å viskes ut. Hvordan du tolker slutten blir opp til deg.

«A Happy Day» er ukonvensjonell og forfriskende. Filmen er seriøs og morsom på samme tid, og den vel verdt din oppmerksomhet.