Omstridt Kristiansand-film med endimensjonalt nidportrett

Da traileren til «Perleporten» ble sluppet i sommer, vakte den kraftige reaksjoner hos flere maktpersoner i Kristiansand.

Regissør og manusforfatter Jonas Matzow Gulbrandsen har selv lagt opp til bråket.

Han markedsfører filmen med at den er «basert på en sann historie». Hovedpersonen har flere likheter med en virkelig næringslivsleder fra Kristiansand, Einar Øgrey Brandsdal.

Både Brandsdal og filmens fiktive hovedperson, Trond Pedersen, har tjent seg rike på å gründe en nettbutikk. Begge oppretter også en nyhetsside på Facebook.

I filmen heter Facebook-siden «Nyheter fra Sørlandet». Mens Brandsdals ekte side heter «Sørlandsnyhetene».

Før lokalvalget i 2019 ble «Sørlandsnyhetene» kritisert for å spre desinformasjon, personangrep og for å polarisere den politiske debatten i Kristiansand.

Disse samme grepene benytter regissøren seg av. Han dikter videre på levende modeller og ekte hendelser. Til slutt er det vanskelig for publikum å sile ut hva som bare er «alternative fakta» om personer og miljøer.

Første del er et for langt nidportrett av hvordan Trond Pedersen arbeider seg opp til å bli millionær. Trond fremstilles ensidig som et nedrig menneske. Han er grisk, dobbeltmoralsk og gjennomført ekkel.

Amatørskuespiller Morten Løge gjør en grei innsats i den flate rollen. Miriam Pedersen som spiller kona, imponerer hakket mer.

«Perleporten» er for øvrig godt filmet av regissørens bror, Marius Matzow Gulbrandsen.

Regissøren har tidligere laget filmer om outsidere i Norge. Kortfilmen «Everything Will Be OK» (2011) handlet om polske gjestearbeidere som ble utsatt for en stygg arbeidsulykke. I grøsseren «Skyggenes dal» (2017) er hovedpersonen lillebror til bygdas seriekriminelle rusmisbruker.

I «Perleporten» løfter han også frem utsatte minoriteter. Han er kort innom arbeidskårene til noen «forbanna polakker», og han skildrer utfordringene til en liten gutt som helst vil kle seg i jenteklær.

Størst tyngde legger han på å vise hvordan en gruppe rumenske tiggere blir behandlet. Først når de introduseres halvveis, får filmen virkelig nerve. Da får vi se godt drama, spesielt i de scenene som utspiller seg i Romania.

I filmen reiser Trond og Kristiansands varaordfører til den fattige byen Carbunesti i Romania i 2023. Hensikten er å avdekke at tiggere i Kristiansand bygger svære hus i hjemlandet. Denne delen, som er den beste i filmen, later ikke til å være inspirert av Bransdal, men knytter ham i filmen til en blamerende situasjon.

Hendelsen virker å være inspirert av en ekte episode fra 2016, som blant annet Aftenposten skrev om. Den gangen dro Kristiansands ekte varaordfører til Carbunesti for å lage en rapport om tiggere.

Jonas Matzow Gulbrandsen plukker altså litt herfra og derfra for å sy sammen en film som er ment å sparke oppover.

Satiren er ikke subtil nok til å være godt drama, og den fungerer mest som et innlegg i lokaldebatten i Kristiansand. Rent prinsipielt er den også egnet til å diskutere bruken av levende modeller i kunsten.

Filmen avslutter med en fiffig punchline. Etter å ha brukt nesten to timer på å undergrave de levende modellenes troverdighet, legger han inn en siste, parodisk replikk for å sno seg unna kritikk og ansvaret – ved å hevde at noe er fiksjon: – Ingenting av det du har hørt eller sett her, er sant.