På årets filmfestival i Cannes varte flere av filmene i tre og en halv time. En av dem var Martin Scorseses «Killers of the Flower Moon». En fest av en film som med fordel kunne vært strammet litt opp.
De utflytende fortellingene er tilpasset strømmetjenestenes endeløse behov for innhold. «Spider-Man: Across the Spider-Verse» er tidenes lengste Hollywood-produserte animasjonsfilm, skriver Morgenbladet.
Lengden er selvsagt ikke negativ i seg selv. For her bobler og bruser det av visuelt idéoverskudd og et meget kult lydspor. Problemet er at vi snytes for en slutt. Den store finalen kommer aldri. Spenningen blir ikke forløst før andre del av filmen slippes 29. mars 2024.
Hovedpersonen Miles Morales (Spider-Man) har varme følelser for venninnen Gwen Stacy (Spider-Woman). Foto: Sony Pictures Animation
Stor suksess
Dette er altså en slags mellomfilm. Den første i serien, «Spider-Man: Into the Spider-Verse», ble en kjempesuksess i 2018. Den vant Oscar og spilte inn hele 3,3 milliarder kroner på verdensbasis.
Der fikk vi opprinnelseshistorien til denne seriens Spider-Man. Han er en annen Spider-Man enn den mest kjente, Peter Parker. Vår helt er den 15 år gamle skoleeleven Miles Morales i Brooklyn, som er blitt bitt av en radioaktiv edderkopp. Nå er han blitt varm i trikoten som lokalsamfunnets egen superhelt.
Super-woke
Tenåringen har imidlertid dårlig samvittighet overfor sine strenge, men kjærlige foreldre. Miles er redd for å «komme ut av skapet» og fortelle dem at han er en superhelt. Blant annet frykter han at de skal bli sinte fordi han har løyet til dem så lenge.
Hans venninne, Gwen Stacy, blir avvist av sin far da hun avslører at hun er en superhelt.
Slik gir filmen sterke assosiasjoner til barn og unge som ikke våger å fortelle sine foreldre at de for eksempel er skeiv eller trans. Dette superheltuniverset er befolket av mennesker med ulik hudfarge, etnisk bakgrunn og kroppsfasong. Her finnes også en superhelt med hijab og en ungdom i rullestol.
«Spider-Man: Across the Spider-Verse» er tidenes lengste Hollywood-produserte animasjonsfilm. Foto: Sony Pictures Animation
Forrykende tempo
Den actionfylte handlingen fortelles i et forrykende tempo, uten å bli heseblesende. En rekke tegnestiler benyttes, noe som gir hver sekvens særpreg. Formspråket er en hyllest til de gamle tegneseriebladene, og bildene har «håndtegnet» preg.
Her er det ikke brukt tradisjonell CGI, men en rekke teknikker som er blandet med håndtegnede elementer. Det skiller filmen fra glattpolerte og samlebåndspregede animasjonsfilmer.
Brooklyn er illustrert så detaljert at filmen får geografisk forankring. I bybildet er reklameplakater stort sett fraværende. På Miles’ headset er derimot Sony-logoen godt synlig (de er filmens produsent).
Filmen får mye sjel takket være de eminente stemmeskuespillerne. Shameik Moore spiller Miles Morales/Spider-Man i originalversjonen. Hailee Steinfeld spiller Gwen Stacy/Spider-Woman. Foto: Sony Pictures Animation
Hovedpersonene har evnen til å reise mellom ulike multiverser. Foto: Sony Pictures Animation
Filmens Spider-Man er en annen enn den mest kjente, Peter Parker. Foto: Sony Pictures Animation
Eminente skuespillere
Filmen får også mye sjel takket være de eminente stemmeskuespillerne. De gir karakterene mye personlighet og tilstedeværelse. Shameik Moore spiller Miles Morales/Spider-Man, mens Hailee Steinfeld puster liv i hans kule klasseveinnne, Gwen Stacy/Spider-Woman.
Begge hovedpersonene har evnen til å reise mellom ulike multiverser. De møter blant andre en kjekk Spider-Man i India og en punkete, gitarspillende Spider-Man fra London.
Filmens superskurk, Spot, er dekket av svarte flekker på kroppen. De er såkalte portalflekker som gjør at han kan teleportere seg selv eller andre objekter. Egentlig er han mer komisk enn virkelig skummel.
«Spider-Man: Across the Spider-Verse» har så mye sjarm og humor at det er mye å glede seg over. Men bakmennene har spunnet så lange handlingstråder at jeg ikke sitter klistret i deres edderkoppnett.
