«Saltburn» er drøy satire fra den britiske overklassen

«The Great Gatsby»-forfatter F. Scott Fitzgerald hevdet i sin tid at de rike ikke er som oss andre – de er annerledes.

Ja, svarte Hemingway irettesettende – de har mer penger.

Også filmene om overklassen har en tendens til å plassere seg i en av disse to leirene. Den britiske filmskaperen Emmerald Fennel tilhører i hovedsak Fitzgerald-leiren med sin åpenbare fascinasjon for overklassens estetikk og særegenheter.

Året er 2006, før Brexit, #metoo og mobiltelefoner med levende bilder. Oliver Quick (Barry Keoghan) ankommer Oxford på stipend. Han blir raskt et offer for institusjonens nådeløse kastesystem.

Han mangler de kvalitetene som behøves for at overklassens barn skal gidde å leke med ham. Quick er hverken vittig, pen eller spesielt begavet. Men så skjer noe uventet.

På en sykkeltur treffer han Oxfords mest ettertraktede rikmannssønn, Felix Catton. Felix har punktert dekket, og Oliver tilbyr ham sin sykkel. Dermed blir han trukket inn i Felix’ sfære av vakre, unge mennesker.

Vi vet ikke mye om Oliver. Det utnytter både han og filmskaperne til sin fordel. Oliver serverer Felix en historie om oppvekst blant tunge rusmisbruker-foreldre. Felix blir så rørt av hans lidelseshistorie at han inviterer ham med hjem til sin families slott etter endt semester. På denne måten blir Oliver familien Cattons nye maskot og raritet.

Dysfunksjonell er bare fornavnet på denne familien som er så avsondret fra verden at de ikke vet hvor Liverpool ligger. På familiens slott får Oliver et eget rom, og han begynner å posisjonere seg i husholdningen. Han er håpløst forelsket i Felix, men har ennå ikke våget å tilkjennegi sin kjærlighet.

Relasjonen minner om vennskapet mellom kostskoleguttene i roman- og TV-klassikeren «Brideshead Revisited», men kanskje enda mer om den mørkere relasjonen mellom outsideren og overklassegutten i «Den talentfulle Ripley».

Alle forventer at Felix skal gå lei av Oliver og sende ham bort. Men så viser det seg at denne sosiale klatreren er mer oppfinnsom enn noen hadde trodd.

Regissør Fennel viser her den samme dristige lekenheten som var så fremtredende i rape-revenge-#metoo-filmen «Promising Young Woman» (2020).

Hun forvandler familieslottet Saltburn til en egen karakter som til slutt får en betydning for Oliver vi ikke hadde forestilt oss. Her er selvsagt også en besynderlig utseende butler (Paul Rhys), som kunne passet godt inn i en Hammer-horrorfilm.

Fennel nekter seg ingenting. Hennes visuelle berserkergang i de staselige omgivelsene kan minne om Sofia Coppolas opprør mot Versailles i «Marie Antoinette». Dette er en vill satire og fantasi, uten noe dypere på hjertet om klassemotsetninger eller rikdom.

På den måten frigjør filmen seg fra linken til «Brideshead Revisited» og utallige upstairs/downstairs-dramaer. Men det skjer noe med Oliver i dette visuelle smørgåsbordet. Han blir en utydelig skikkelse som mer og mer forsvinner inn i omgivelsene. Det er takket være den tvetydige karismaen til Keoghan at vi likevel følger hovedrollen med en viss spenning. Vi vet aldri hvor vi har ham. Og med god grunn, viser det seg.

Fennel lar Keoghans rollefigur begå seksuelle overskridelser jeg tviler på at en mannlig regissør ville sluppet unna med om hovedrollen var en kvinne. Det er ikke nødvendigvis negativt.

Problemet er at de andre spiller satire, mens Keoghan spiller i et bunnløst svart drama. Denne ubalansen holdt meg på alerten en stund, fordi jeg trodde den inngikk i en større meningsfull plan. Men så gjorde den ikke det likevel.