Da tyske Klaus ankommer Kyiv under den russiske bombingen for å være nærmere sin ukrainske kjæreste, prøver han å forklare hva han føler. Men han legger bånd på seg, sier han er redd for at det bare vil virke pompøst.
Kjæresten fnyser: Vi ukrainere er ikke redde for å være pompøse, svarer hun. Vi er i krig.
Denne utvekslingen i siste episode oppsummerer serien ganske godt.
Serien er ikke redd for å være hverken pompøs eller melodramatisk. Den er tydelig i sin patriotisme. Her har serien kanskje sin fremste funksjon: Å vise empati med de sivile som ble værende da hovedstaden Kyiv ble angrepet i februar 2022.
Gjennom seks separate fortellinger møter vi dem som av ulike årsaker ikke kom seg unna den utsatte storbyen, og måtte søke tilflukt der. Episodene er alle basert på såkalt virkelige hendelser. De skildrer likevel ikke «krigens helvete», slik klassiske krigsfilmer gjerne gjør. Flyalarmen går. En og annen bombe treffer et bostedsområde i Kyiv. Frykten er gjennomgripende.
Likevel er serieskaperne opptatt av å vise den livsviljen og det fellesskapet som oppsto i møte med bombene. Det gryende ukrainske nasjonale fellesskapet vekkes til live.
Patriotisk
Dette nasjonale patoset er seriens styrke og begrensning. Om du ønsker å se en krigsskildring som er nyansert og fri for patriotisme, er ikke denne serien det du søker.
I løpet av noen uker, i krigens midte, ble denne serien innspilt i Kyiv, ikke uten betydelig risiko. Serieskaperne har samlet noen av Ukrainas mest talentfulle regissører og skuespillere til en dugnadsinnsats det står respekt av. Men resultatet er ujevnt.
Også outsiderne i samfunnet får livet snudd på hodet av krigen. Her en far og hans sønn som begge er gatemusikere og uteliggere. Foto: NRK
Vi får være med på en ung manns første arbeidsdag i en dyrehage og kampen for å redde dyrene der. Vi følger et lesbisk par som kommer bort fra hverandre da den ene, en lege, må redde liv på sykehuset. En gatemusiker og hans sønn står ved et veiskille da det ikke lenger er trygt å leve på gaten. En lokal popstjerne finner en ny rolle da han må greie seg uten sitt entourage av hjelpere.
Alle episodene balanserer drevent mellom frykt, humor og patos. De har et ganske flatt hverdagsrealistisk TV-formspråk, uten for mange truende skygger eller effekter. Når krigen rammer, skjer det stort sett utenfor bildet.
Vestlig orientert
Denne typen flettverksfilm er en krevende disiplin. Alltid er det en risiko for at det hele blir for løst, for sprikende. Det som holder disse fortellingene sammen, er insisteringen på å følge helt alminnelige mennesker og se nærmere på hvordan de reagerer i en krisetid. «Helt alminnelige mennesker» er selvsagt bare en konstruksjon.
Om disse typene er representative for det ukrainske samfunnet, vet selvsagt ikke jeg (jeg har aldri vært der). Man kan godt si at de representerer et slags utstillingsvindu for de verdiene mange ukrainere nå ønsker å fremstå med: De gir alle inntrykk av å tilhøre et moderne og vestlig orientert samfunn.
Seriens dramaturgiske lim er at hver episode får en slags resolusjon, en avklaring. Det gjør dem til mer selvstendige fortellinger, men det føles også iblant påtvunget.
Flere av episodene har en lei tendens til å utstyre skuespillerne med replikker som skal forklare hva de har gjennomlevd og lært. Serien er også ment å slå an en oppløftende tone i all elendigheten.
Kjærlighet i en krigssone. Foto: NRK
Vellykket propaganda?
Av rulleteksten i siste episoden kommer det klart frem hvorfor denne filmen er laget. Der takker hele teamet Ukrainas venner for støtten i kampen. «Støtten betyr alt for oss. Vi fortsetter å stå på.»
Denne serien, som NRK har samprodusert, har altså to formål. På den ene siden skal den selge inn den høyst legitime forsvarskampen overfor et internasjonalt samfunn. På den andre siden skal den løfte den nasjonale bevisstheten om motstandskampen.
Som et stykke patriotisk serieskaping og positiv propaganda er den derfor på mange måter vellykket. Særlig skuespillernes følsomme innlevelse vil styrke vår empati med det ukrainske folket. Men TV-dramatikk på høyt nivå er det ikke.
Vi har ennå til gode å se den definitive serien om den ukrainske forsvarskampen, om den noensinne kommer. Likevel lages interessante og sterke filmer om den pågående krigen i Ukraina, blant annet Oscar-nominerte «20 dager i Mariupol».
De skildrer i hovedsak krigsfronten og er en mer krevende og utmattende inngang til «krigens helvete». Som en lavere terskel til innlevelse og empati vil «Vi som ble igjen» fungere helt greit. Jeg er redd den vil bli relativt fort glemt.
