Høyst severdig om Treholt-saken

20. januar 1984 ble Arne Treholt arrestert. Arbeiderpartiet-politikeren ble året etter dømt for spionasje for Sovjetunionen og Irak. Han ble benådet av helsemessige årsaker i 1992.

Var han spion? Idealist? Naiv brikke i et politisk spill? En flyttbar soldat som i Tinker Tailor Soldier Spy? NRK-dokumentaren «Rikets sikkerhet» finner frem spaden og graver.

Vi får ingen store konklusjoner. Nye kilder og god regi gjør likevel serien til en god påminnelse om spionskandalen som rystet nasjonen.

En av nyhetene presenteres raskt. Hele første episode er viet Jim og Barbara Glennon. «Ekteparet» var Treholts naboer da han jobbet i for den norske FN-delegasjonen i New York fra 1979. De var plantet av FBI. Amerikansk etterretning hadde via britiske MI6 fått høre at en nordmann var KGB-agent. Treholt ble satt under overvåking.

Når «Rikets sikkerhet» åpner der, scorer den dramaturgiske poeng. Vi møter CIA og KGB før vi hører Dagsrevyen-stemmer. New Yorks skyskrapere skygger for grå Oslo-gater. Historien etableres som et internasjonalt spill. Av med nisseluen. På med den kalde krigens beigeste spionfrakk!

Amerikanernes gode formidlingsstil gjør også at serien kan hvile på et annet grep: fraværet av fortellerstemme. Som seer blir man fort komfortabel med formen. Det internasjonale aspektet selger også serien inn til et publikum som er vant til drøye påstander fra strømmetjenestenes dokumentarvillniss.

Senere drar «Rikets sikkerhet» tilbake til Norge. Her presenteres mer kjente sekvenser og kilder, samt Arne Treholt i egen person. Lydfilene som NRKs podkastserie «Spionen Treholt: hele historien» også hvilte på, utgjør en slags rød tråd. Selv om NRKs podkastserie breialt påstår at hele historien er fortalt, er den jo ikke det. I tilfellet Arne Treholt vil den neppe bli det, men «Rikets sikkerhet» gjør noen ærlige forsøk på å finne forståelse.

Om man aksepterer Arne Treholts egen påstand om noble hensikter med å dra på hemmelig tur til Wien for å møte en høytstående KGB-offiser, hva var da målet hans?

Gjennom nyere kilder forklares spionasje generelt og den kalde krigen spesielt. Dokumentaren blir da mer folkeforklaring enn gravende dokumentar. Den jobben overlates til den danske professoren Thomas Wegener Friis.

Han leder en gruppe som leter i arkiver etter Treholt-spor. På tampen av den femte episoden – den sjette er ikke sendt ut til presse – mener Wegener Friis selv han har funnet noe som kan si oss hvem Treholt var for KGB.

Utover i episodene blir saksmaterien for stor og retningene for mange. Historie? Graving? Dokuthriller? Kanskje kunne episodene vært mer renskårne tematisk, slik den første var om overvåkingen i New York?

Dette hindrer ikke serien fra å levere store øyeblikk. Måten det bygges opp mot bildet av Titov, Lopatin og Treholt på gaten i Wien er historiefortelling av beste sort. Bildet er det mest berømte av Spionen Treholt. Nettopp derfor er det så smart å bruke det som forløsning i et langt dokustrekk.

Scenen fra nåtid da Treholt ringer til den norske ambassaden i Moskva for å forhåndsstemme og utøve sin borgerplikt, er også meget god, og forvaltes solid av seriens regissører. Generelt er intervjuene med Arne Treholt i Moskva gode.

Hans tilbakeskuende forklaringer flettes sammen med opptak fra retten og referater fra forhørene. Klippingen mellom disse elementene fungerer som kritiske spørsmål. Det trengs, siden serien ikke har en bærende journalistisk fortellerstemme.

«Rikets sikkerhet» hviler på grundig arbeid og en del ny informasjon, og later aldri som den er mer sensasjonell enn den er. Det gjør den til en høyst severdig serie om en – nettopp – sensasjonell sak.