Skremmende fabel om fortidens traumer

– Det verste ligger bak oss nå, sier en av jentene som overlever flykræsjet.

Det skal vise seg at det var en altfor håpefull tanke.

«Yellowjackets» åpner dramatisk. En ung jente løper gjennom en snøkledd skog. Bena etterlater seg blodige spor i snøen.

Så klipper kameraet til tre personer som snakker om en dramatisk ulykke for mange år siden. Byens jentelag var på vei til finalekamp da flyet styrtet.

– De jentene ... de var eliten, sier en.

Det gikk 19 måneder før de ble funnet. Hva skjedde egentlig?

Dersom du synes handlingen høres kjent ut, er ikke det så rart. «Yellowjackets» er en salig blanding av William Goldings «Fluenes herre», overlevelsesdramaet «Alive» og en dose overnaturlig skrekk fra «Lost».

Serien er ingen kopi av de ovennevnte. Den finner raskt sin egen stemme.

Kultur og sivilisasjon mot naturens råskap er en kjent tematikk. I småbyen holdes tenåringshormoner og intriger under kontroll. Fjernt fra siviliserte strøk får jentenes mørke sider fritt spillerom.

Allerede i første episode ser vi hvordan gruppedynamikken endrer seg etter ulykken. Det første som forsvinner, er lagfølelsen. Jenter kan være like rå og brutale som Goldings gutter.

Serieskaperne Ashley Lyle og Bart Nickerson veksler mellom tre forskjellige handlingsplan. Den uskyldige tiden før den fatale turen, det som skjedde etter ulykken, samt det som skjer 25 år senere.

Hva skjedde ute i villmarken? Det er seriens drivkraft. Tidlig blir du introdusert til horroraktige scener tatt rett ut av de verste mareritt.

Historien i nåtid følger fire overlevende. De forsøker å ha et normalt liv, men fortidens traumer slipper ikke taket.

Shauna (Melanie Lynskey) er hjemmeværende mor med et nesten fanatisk forhold til matlaging. Taissa (Tawny Cypress) er en politikere på vei oppover. Vi treffer Natalie (Juliette Lewis) i det hun sjekker ut av rehab, mens Misty (Christina Ricci) burde vurdert et annet karrierevalg enn sykepleier.

Heldigvis er nåtidens historie minst like intrikat og fascinerende som det som skjedde ute i ødemarken.

Det er takket være spennende og fremragende skuespillere i de bærende rollene. Det blir nesten feil å dra frem bare noen få av de unge skuespillerne. De er så gode alle sammen. Redselen, sjokket og etter hvert viljen til å overleve, er godt skildret.

Når vi møter noen av dem igjen som voksne, er det nesten skummelt hvordan du kan se de unge i de eldre, selv om de spilles av helt forskjellige skuespillere.

Under de lyse krøllene til Samantha Hanrattys tenårings-Misty ligger det et dypt mørke. Ricci i rollen som den voksne Misty, er enda skumlere. Scenen der Melanie Lynskey dreper og flår en kanin som har forvillet seg inn i hagen, fikk det til å gå kaldt ned over ryggen på meg.

De er ikke ferdige med fortiden, og fortiden er ikke ferdig med dem. Da det dukker opp mystiske postkort, blir spørsmålet hvem andre som vet hva de gjorde for å overleve?

«Yellowjackets» vil fortelle mange historier. Det kan bli seriens problem. Biter den over så mye at den mister fokus? Det er alltid en fare, men jeg håper den strammer tøylene og drar det hele i land.

De tre første episodene vi anmeldere fikk tilgang til, vekket i alle fall min nysgjerrighet. Starten er nervepirrende, skremmende og sitrende skummel. Jeg er spent på fortsettelsen.

Serien veksler elegant mellom oppvekstdrama, overlevelseshorror og mysterium. I tillegg leker seriens regissører seg i et lydbilde med låter fra Ultravox til PJ Harvey. Morsomt er det også at tre av episodene er regissert av norske Eva Sørhaug («Heksejakt»).