I tegneserien «The Department of Truth» går det for seg om dagen. James Tyion IVs besettende konspirasjonsepos forteller om den mystiske Sannhetsavdelingen. Byrået ledes av Lee Harvey Oswald. Jobben er å regulere konspirasjonsteorier. I seriens verden er det slik at når nok folk tror på noe, blir det sannhet. Dette må myndighetene kontrollere.
Tegneserien er like fengslende som «The X-Files» var på tidlig 90-tall. «The Department of Truth» er det mest eksplosive som foregår der ute i konspirasjonsfiksjonen for tiden.
«Rabbit Hole» er til sammenligning en våt kinaputt som smeller så langt borte at det låter som en mett padde som kvekker. Kiefer Sutherlands nye konspithriller bader i klisjeer. Den bygger overtydelige historielinjer. Bildene har svak scenografi. Kun gjensynet med den joviale, entusiastiske Kiefer Sutherland føles riktig. Hva skjedde?
Skal gjøre jobb, blir etterlyst for drap
Kiefer Sutherland spiller John Weir. Han driver sitt eget firma. Forretningen er industrispionasje. Med en smart gjeng rundt seg driver han et eksklusivt boutique-byrå. Kundene er rike. Ofrene er griske og lettlurte. Pengene er gode.
En dag gjør John Weir en jobb for Valence, kompisen som har slått seg opp med et Cambridge Analytica-lignende firma. De skal hjelpe en kunde med å avsløre at en konkurrent samarbeider ulovlig med myndighetene. Når folk dør, blir John Weir offentlig etterlyst for drap. Konspikjøret får bein å gå på.
Samtidig kobler FBI-agenter seg på. En skikkelse fra John Weirs barndom dukker opp. En tilfeldig date på bar har en agenda, eller er Hailey bare tilfeldig virvlet inn i malstrømmen? Og hvem sitter i kulissene og forsøker å få hele verden til å gå under som i en James Bond-film?
Spørsmålene er mange, men jeg føler jeg har sett det før og vet svarene.
Kiefer Sutherland fikk tortur på moten igjen
«Rabbit Hole» trykker på alle thrillerknapper den mest strømlinjeformede delen av TV-bransjen, har tilgjengelig. Overraskende selvmord? Klikk. Moderne kontoretasje som eksploderer? Ka-boom! Kiefer Sutherland som fjernstyrer spionasje via propp i øret? Kryss av. Slemme forretningsmenn med onde agendaer? Yes.
Disse elementene er ikke krise i seg selv. Jason Bourne har brukt dem alle! Når de knyttes sammen av setninger som «that paranoia is gonna trip you up some day!», føles det som et dukketeater mot en flat bakgrunn.
De første gangene slike linjer serveres er det dog litt underholdende. Kiefer Sutherland er jo ikke en fyr som driver med lavmælt TV. Han fikk jommen meg tortur tilbake på moten i «24», og var eneste overlevende da amerikanske myndigheter ble massakrert i «Designated Survivor».
Kiefer har ikke «ubetydelige detaljer» eller «mumlende subtiliteter» på virkebeskrivelsen på enkeltpersonforetaket. Likevel blir det fort uinteressant å følge med på «Rabbit Hole». Serien forsøker å gjøre seg aktuell gjennom å lete med skjeen nedi konspirasjonsgryten, men blir en blek utgave av det beste som har skjedd på området det siste tiåret.
Mangler driv og finger-på-pulsen
Til og med «Homeland» – som slet seg gjennom noen sesonger midtveis – gjorde moderne konspispredning interessant for ti år siden. «Rabbit Hole» klarer ikke det i 2023.
«Westworld» var en annen serie som slet med fremdriften, men seriens blikk på industrispionasje føltes mer aktuell enn hva Kiefer Sutherland med venner får til her.
Det «Rabbit Hole» mangler er driv, originalitet og fingeren på pulsen. Den virker allerede utdatert, med referanser til Facebook-likes, valgsalg og en YouTube-agitator som er så ukarismatisk at ikke engang «Men in Black»-duoen K og J hadde fattet interesse.
Enid Graham er FBI-agent Josephine Madi. Meta Golding spiller Hailey Winton. Hvem av dem blir lurt? «Rabbit Hole» er en serie om konspirasjoner og hemmeligheter og lureri. Foto: Marni Grossman / CBS STUDIOS
Konspirasjoner i hverdagen gjør sjangeren vanskelig
Til seriens forsvar skal det sies at konspirasjonssjangeren har trange kår om dagen.
Det er ikke lenge siden det var gøyal årlig øvelse å se «JFK» om igjen. Oliver Stones rablende film om drapet på John F. Kennedy var en parademarsj gjennom ivrig konspinoia. Resultatet var en underholdende og vellaget film som i 2023 er litt vanskelig å se på.
Konspirasjonsteorier har fått et slikt fotfeste i politikk og hverdagsliv at jeg får dårlig samvittighet av alle gangene jeg har ledd begeistret av John Goodmans kruttsterke monolog i Stones paranoia-epos.
Vanlige konspirasjonsfortellinger som «Rabbit Hole», lander fort i skyggen sammenlignet med for eksempel en podkast om stormingen av kongressen 6. januar.
Oath Breakers og Proud Boys er ikke like ondskapsfulle glupe som skurkene i «Rabbit Hole». Konturene deres i horisonten skremmer meg derimot lett på flatmark.
«Rabbit Hole» er hverken skummel i sin aktualitet, spennende i sin konstruksjon eller velspilt med sine solide skuespillere. Den føles mest som et litt langtekkelig vorspiel til sommerens eventyr med Ethan Hunt og Tom Cruise i den kommende «Mission: Impossible »filmen.
