Fortsatt genial

Grensesprengende galskap. Tidløs og vågal humor i en herlig miks av trivialiteter og det overnaturlige. En absurd blanding av sykehus-såpeopera og David Lynch-horror.

Da Lars von Triers «Riket» flimret over skjermen i 1994, var det nok mange som satte kaffen i vrangstrupen. Serien var mildt sagt noe helt for seg selv.

Lars von Trier skal ha blitt overrasket over den varme mottagelsen serien fikk i 1994. Fra hans side var det hele en morsom lek, langt unna Europa-trilogien og hans senere provoserende dogme-arbeid.

Før jeg startet på den tredje sesongen, tok jeg et gjensyn med de to første. At serien i dag har kultstatus, er ikke rart. Den er tidløs. Von Trier dissekerer og lager satire av menneskelig smålighet, vårt hovmod og forfengelighet. Det hverdagslige livet på sykehuset, og de til tider ganske ekstreme virkemidlene og skildringen av det demoniske, fascinerer og vemmer like mye.

Det er modig å vende tilbake til Riket. Jeg var skeptisk. Greier von Trier å være like banebrytende? I dagens krenke-samfunn skal det ikke mye til for at noen blir støtt. Jeg utelukker ikke at det kan skje! Regissøren er like skarp. Han er leken, infam og ondskapsfull.

Handlingen fortsetter akkurat der den slapp, men mye har skjedd på 25 år. Mange av de originale skuespillerne er døde, men gamle kjenninger dukker opp igjen. Rigmor (Ghita Nørby) roper juhu i heisen, og Krogshøj (Søren Pilmark) vandrer rundt i kjelleren. Fru Drusse har forlatt oss, men Karen (Bodil Jørgensen) er en herlig erstatning.

Serien starter hjemme hos Karen. Hun ser på siste episode av «Riket» og mumler om idioten Trier og at den åndssvake serien ikke har en slutt. Dette er et genialt meta-grep.

Hun går og legger seg og drømmer bilder fra den gamle serien. Karen vet hun må fullføre Drusses arbeid og setter kursen mot sykehuset.

Introsekvensen er holdt i skarpe og blå farger. Idet Karen går inn svingdøren, endrer fargene seg til de samme stemningsfulle og spøkelsesaktige sepia-tonene vi kjenner så godt. Så klippes det til stemmen som forteller om blekedammen, og Joachim Holbeks kjente ding-dong toner.

Det er godt å være tilbake i galskapen.

Mye av serien handler om forholdet mellom nabolandene Danmark og Sverige. En svensk og en dansk lege krangler mens ondskapens portal åpner seg under sykehuset.

I 2022 treffer vi overlege Helmer Jr. spilt av en knakende frustrert Mikael Persbrandt. Svensken roper fortsatt «danskjävlar» for full hals. Hans nemesis er Pontopidan og tolkes av Lars Mikkelsen i topp form.

I løpet av kort tid blir du introdusert for morgenmøter med kjønnsnøytrale pronomener, «henifisering», om det skulle være noen tvil. Kritikk av mangel på etnisk mangfold, studie av et kosmisk smerteskrik, #metoo, mannsrollen og samtykkeerklæring på mobil.

Von Trier har ikke mistet teken. Det er like bitende satirisk nå som da, og i oppvasken står våre to sannsigere. Lillemand (Jesper Sørensen) og roboten BOB 2.0 fungerer som et gresk kor. Det er fortsatt både uhyggelig og morsomt.

Ondskapen som pipler ut fra murveggene, og det demoniske nærværet er ikke blitt snillere og mindre ekkelt. Effektene er derimot blitt mer avanserte siden 90-tallet, men det er morsomt at serien likevel holder den gamle stilen.

Selv om «Riket» kanskje ikke var ment seriøst fra von Triers side, er det en glitrende skildring av menneskets gode og onde sider. Apropos det onde. I første episode dukker det opp en gjesteskuespiller av rang. Jeg avslører ikke hvem, men valget er simpelthen briljant.

Jeg satt også og ventet på om Lars von Trier dukket opp under rulleteksten. Det gjør han på et vis, så husk å ta det gode med det onde.