«Presence» er en unik vri på en kjent historie

Om du stenger den amerikanske filmkunstneren Steven Soderbergh inne i et lite kott, kun utstyrt med en Iphone, kan du være sikker på at han vil lage en medrivende film av det. Han elsker simpelthen utfordringen med små flater der han kan gjøre det maksimale ut av det minimale.

I hans forrige film, «Kimi», fant nesten all handlingen sted i leiligheten til en kvinne med angst for åpne plasser. Denne gangen kommer vi oss ikke ut av husets fire vegger én eneste gang. Grunnen til det er rimelig spesiell.

Hovedpersonen er nemlig et spøkelse. Ja, du leste riktig, og dette er ingen spoiler. Helt fra første scene betrakter vi innsiden og utsiden av huset med spøkelsets eller gjengangerens perspektiv.

Vi vet ikke hvem gjenferdet er og hva det gjør der. Det betraktende perspektivet fra en usynlig skikkelse er allerede etablert da en familie på fire flytter inn i det gamle viktorianske huset.

Det er en familie i krise, men de har ennå ikke innsett det selv. Ekteparet Chris (Chris Sullivan) og Rebecca (Lucy Liu) snakker forbi hverandre. Det skjer ofte og er vondt å bevitne. Hun har bare øyne for sønnen Tyler (Eddy Madday) og hans fremtid på en ny skole. Faren er bekymret for datteren Chloe (Callina Liang), som nettopp har opplevd å miste en nær venn.

Snart begynner gjenferdet å påvirke den indre dynamikken i familien, og vi kan bare håpe at det har gode hensikter.

Handlingen kan fra utsiden forveksles med en horrorfilm. Men den er egentlig ikke det. Det er flere skumle og ubehagelige scener, men de er som regel knyttet til hvordan menneskene oppfører seg, ikke gjenferdet. Her er ingen «jump scares» eller effekter.

Filmregissør Soderbergh har selv filmet med Iphone-kamera, iført lydløse silketøfler og en sjelden fornemmelse for det usynliges perspektiv. Chloe sanser tidlig at noen går igjen i huset, nærmere bestemt i hennes klesskap. Hun tror først det kan være en avdød venninne. Men vi får aldri vite hvem det egentlig er. Det er heller ikke viktig. Filmens mysterium ligger ikke begravet der.

På et tidspunkt innkaller Chris en synsk kvinne for å se om de kan komme i kontakt med den ukjente kraften i huset. Vi er da kommet til et punkt der også resten av familien, ikke bare Chloe, har merket nærværet. Noe er i gjære, konstaterer den synske, og mener gjenferdet forsøker å advare om noe. Hva kan det være?

Jeg skal ikke røpe mer, men bare fastslå at noe definitivt er i gjære, men kanskje ikke helt slik vi tror.

Dette er på noen måter en tradisjonell film om et hjemsøkt hus. Samtidig blir den helt annerledes enn alle andre filmer om hjemsøkte hus. Årsaken er selvsagt perspektivet.

Det kuriøse er at Soderbergh og forfatter David Koepp ser ut til å ha skapt et gjenferd i en eller annen form for eksistensiell krise. Ja, jeg vet det nesten lyder komisk. Men det er et grunnleggende empatisk gjenferd som ikke helt vet hvordan det skal hjelpe en familie på vei mot katastrofen.

På mange måter er jo gjenferdet Soderbergh selv. Det er han som styrer det hele fra bak kamera – gjenferdets perspektiv er hans perspektiv. Han har også klippet filmen.

Men det blir selvsagt også vårt perspektiv. Som i et ibsensk drama à la «Gjengangere» viser han hvordan familiens løgner og fortellinger om seg selv driver dem mot kanten. Og som i et shakespearsk drama inntreffer tragedien med ubønnhørlig kraft.

Som i de fleste av Soderberghs filmer er skuespillerne superbe. Spesielt Callina Liang i rollen som datteren tilfører filmen en emosjonell tyngde som veier opp for Soderberghs nedstrippede regi og enkle kameraføringer. Likevel er det utrolig hvor mange små nyanser han får frem med det vesle kameraet sitt hver gang han tasler rundt i silketøflene.