Politihumoren i «Bausjen» treffer ikke blink

«Bausjen» på Max er gode nyheter for fans av «Hvite gutter». Den nye serien er skapt av gjengen bak humorserien som gikk på TVNorge fra 2018 til 2022. Senere sto de bak den mindre vellykkede «Knekt».

Firkløveret Torjus Tveiten, Johannes Roaldsen Fürst, Jørgen Evensen og Eirik Hvattum Bjørnstad spiller også hovedrollene. Sammen har de opparbeidet seg en solid status i norsk seriebransje.

Håndverket er tydelig. Humoren bygger på skrevne ideer og situasjonsforviklinger mer enn fysisk humor. Vitsene leveres med selvtilliten man i sin tid fikk fra talentfabrikken og skriveskolen Westerdals.

Sannsynligvis leverer de også stemning på regnskapsavdelinger i en presset bransje. Her hamres ukompliserte scener ut uten statister eller spreke kulisser. Klipping og regi er effektiv. Men er det morsomt? Av og til.

«Bausjen» – slang for politi – følger en gjeng politifolk i Follo. De arresterer onanister, plager den lokale narkolangeren og henter inntørkede pensjonister som har dødd i sofaen.

De spiser også mye takeaway fra McDonald's og forsyner seg av chipsskålen til nevnte pensjonister. Tilliten til politiet er lav. De seks betjentene bidrar med kløneri, naiv rasisme og vådeskudd.

Politikontoret er en bukett av udugelighet. PK er den konfliktsky sjefen med dårlig samvittighet fordi han i tjeneste skjøt en muslim. Nå leker han kompis med offeret for å kompensere og lager kleine Tiktok-videoer om inkludering og sånt.

Øystein vil være hardtslående politimann som Vic Mackey. Panikkangst og lav selvtillit står i veien for drømmen. Late Kjetil vil helst sitte på kontoret eller i bilen med burger. Eden er en grå mus som tar lite plass, både på jobb og i serien.

Single Tina sveiper på Tinder, flørter med arresterte og jabber om vinkveld med venninner. Hun er også oppsiktsvekkende skarp i møte med småkriminelle eller andre borgere. Are er den overivrige betjenten som har flyttet fra distrikt til distrikt før han dukker opp i Follo.

«Bausjen» lener seg på en løs historie om hvordan kontoret utvikler seg med disse klondrianbetjentene. Alle har sitt å stri med. De må løse noen personlige oppgaver i løpet av de åtte episodene. Det er likevel bare bakgrunnen for enkel situasjonskomikk. Fremdriften er scenegulvet som bananskallet kastes inn på.

Noen elementer er genuint morsomme. Johannes Roaldsen Fürst som Are er den som treffer oftest. Vi får tidlig vite at han har bodd 78 steder i Norge. Han lager stor humor av dette med en syngeregle om krinker og kroker av Norge.

Denne stadige omflyttingen har gitt ham en dialekt som får innflytterdialektene i Indre Troms til å låte som normert bokmål. Måten Fürst veksler mellom kebabnorsk, nordnorsk og østnorsk, får meg fremst på stolen hver gang han kommer inn i bildet. I en serie uten mange overraskelser er dette den store vinneren.

Politikontorets barnslige begeistring for midlertidig bevæpning treffer også tidvis. Ved gjentagelse blir det litt trøttende, selv når det driver mot et sluttpoeng. Det samme gjelder Øystein og Ares stadige slåssing. Også PKs Tiktok-videoer blir en masete gjest mer enn kult selskap.

Etter noen episoder virker serien å gå litt tom. Da resirkuleres vitser som har fått grønt lys, sammen med oppbrukte Tiktok-videoer.

Det hjelper at skuespillerne leverer fra øverste hylle. Heddapris-vinner Mari Hauge Einbu har en komisk timing på nivå med Hege Schøyen og Henriette Steenstrup. Scenen der hun maser en arrestant inn på psykiatrisk akuttmottak, er som å se YouTube-høydepunkter av kinesisk pingpong.

Når vi først snakker om lovens lange arm, vil jeg gjerne nevne at to serier om den andre siden av fengselsgitteret leverer hardt om dagen.

«Flus» er et fengende portrett av Oslo-gatenes unge kriminelle. Vinneren er likevel sesong 2 av «Kids in Crime» med sin intense, rørende sesong om narkokids i Østfold på 00-tallet.

Den kommersielle fremtiden tilhører kanskje «Bausjen»-gjengen, men det mest spennende kommer fra «Kids in Crime»-skaper Kenneth Karlstad.