«Dreamland» byr på løgner, drama og søskenkjærlighet

Familie er ikke det verste man har, eller? Intriger blant avkom er i alle fall grobunn for godt drama.

Det kan også bli god komikk ut av søskenkrangling.

«Dreamland» kan kalles «dramedie». Du får drama, komedie og en liten dose såpeopera. Mye av det som skjer i serien, hadde passet inn i «Eastenders». Denne britiske komiserien er likevel ganske så fornøyelig underholdning.

Serien er basert på Sharon Horgans Bafta-vinnende kortfilm, og handlingen foregår i den britiske badebyen Margate. Vi møter Trish (Freema Agyeman) som er gravid for tredje gang med partneren Spence (Kiell Smith- Bynoe).

Serien følger en sammensveiset familie, og ballet starter med en «manifesteringsfest». Trish ønsker seg en jente, og hun er en dame som er vant til å få det som hun vil.

På en buss full av badeglade mennesker sitter en svartkledd ung kvinne. Mel, spilt av popstjernen Lily Allen, er familiens svarte får. Hun vender slukøret tilbake fra et lengre opphold i Paris.

Trish og Mel er rake motsetninger, men kan de finne tilbake til søster-båndet de en gang hadde?

Britisk TV-produksjon har kommet et godt stykke på vei når det gjelder å fremme serier skapt av kvinner. Phoebe Waller-Bridges «Fleebag», Sharon Horgans «Motherland» og Lucy Gaymer, Sian Robins-Graces eksperimentelle «The Baby» er bare tre eksempler. Alle tar for seg forventninger til kvinnerollen.

«Dreamland» er også en kvinnedrevet serie – både bak og foran kamera. De få mannfolkene vi treffer, må finne seg i å spille annenfiolin. Vi følger tre generasjoner kvinner gjennom noen dramatiske dager.

Cheryl (Frances Barber) har fire døtre med fire forskjellige menn. Da serien starter, har hun et godt øye til den innflyttede kunstneren Diane (Martina Laird) fra London.

Videre treffer vi Clare (Gabby Best). Hun er den ordentlige, som jobber som livstrett journalist i lokalavisen i beste Ricky Gervais – stil. Leila (Aimee-Ffion Edwards) er den yngste og har ikke kontroll på noe som helst. Med på lasset følger også Nan (Sheila Reid).

En serie som «Dreamland» hadde strandet før startstreken uten god skuespillerkjemi.

Å få med seg veteraner som Sheila Reid og Frances Barber er aldri dumt. De løfter serien flere hakk med god komisk timing, men det er døtrene som er seriens hjerte.

Lily Allen gjør en god figur som den hjemvendte datteren som destabiliserer det trygge og rolige livet i Margate. Stjernen i serien er likevel Freema Agyeman. Hun er energisk, morsom og krass. Veien fra søskenkjærlighet og søskenhat er ganske kort. Det gnistrer av samspillet mellom søstrene.

Blandingen mellom lettbent familiehumor og dypt drama fungerer for det meste sømløst, men det lugger noen ganger.

Alvorlige temaer som utroskap blir litt vel flyktig behandlet. Mens andre, som å våge å komme ut av skapet som voksen kvinne, kler komedieformen godt. De kunne også strammet inn på litt av det plumpe, som neseblod og morgenkvalme.

Fargene er overmettet, og mange av sekvenser ser ut som om de er tatt ut fra en idyllisk feriekatalog. Glamoriserende fargebruk blir en sterk kontrast til handlingen.

«Dreamland» byr på et lett, om enn litt fjasete, innblikk i en dysfunksjonell familie. Jeg har sansen for den type ting. Humoren er frekk, og ikke alle karakterene er enkle å like. De er gode på å ødelegge både for seg selv og andre. Litt som livet, altså.

Først og fremst er serien småmorsom underholdning når du trenger en uforpliktende pause fra førjulsstresset.