En plass ved «Solen»

– Vi er dessverre utsolgt for salat med fiken og skinke.

– Nei, den har vi dessverre heller ikke ...

Nei, det var ikke sånn vi hadde trodd at kvelden på Villa Paradiso Munch brygge skulle begynne. Vi snakker tross alt om en filial av Oslos største og mest populære kjederestauranter. Skulle tro de hadde lært å handle nok til at varene varer hele helgen.

Dermed blir det spekefat og capresesalat til forrett i stedet, like klassiske som Villa Paradisos lekne interiør. Vi har fått bord ute, med utsikt til Akerselva og ikke minst det nye Munch-museet. Hvis beliggenhet betyr noe som helst for bunnlinjen, kan Villa Paradiso fnise hele veien til banken mens de ser for seg busslastene med turister som vil måtte passere inngangen til pizzaparadiset når museet åpner i høst.

Men enn så lenge er det god plass både under parasollene på uteserveringen og i de to etasjene inne.

Interiøret er lett gjenkjennelig for gjester som i løpet av de siste 16 årene har vært innom en av de seks søsterrestaurantene, men også inspirert av beliggenheten ved sjøkanten. Her er det høyt under taket, italienske fliser, artige skulpturer og venetiansk glass og speil i mange former. Servitørene har blå uniformer, menyene er store og lysegule.

Det siste sier vi bare fordi vi vet det av erfaring, for her blir det ikke delt ut annet enn qr-koder som sender oss til pdf av menyen på telefonen. Men servitørene er så absolutt til stede i fysisk form. Vi får raskt oppmerksomhet og vann på bordet. Etter hvert går det litt tregere, men det er helt greit på en doven sensommerkveld.

Villa Paradisos konsept er bygd opp rundt en pizzaovn fra Napoli som fortsatt står i moderrestauranten på Grünerløkka. Men i Bjørvika er også maten inspirert av Venezia, her serveres cichetti (små snitter fra kanalbyen) og Bigoli, en lokal spagetti. Ellers er menyen som ventet. Snacks og forretter, et par-tre hovedretter og rundt 20 ulike pizzaer. Her er det også pasta, deriblant en Vongole jeg bestemmer meg for å prøve. Willie bestiller grillet entrecôte.

Men først får vi nybakt focaccia og aioli, begge deler helt utmerket. Capresesalaten er også førsteklasses, med smaksrike og sprø tomater, en fet mozzarella og syrlig vinaigrette. Spekemattallerkenen er fint satt sammen, med skinke, salte mandler, oliven, tre oster og salami. Dertil sprøstekt parmesanchips, fiken og aprikos. Til 150 kroner er den et lite varp.

Det er det ikke mulig å si om Vongolen. Selv om den er billigst i nabolaget, både Skur 33 og Salome har langt dyrere varianter, er den en solid skuffelse. 220 kroner for et lass linguine druknet i smeltet smør, bitte litt bladpersille og ti – 10 – lillefingerneglsmå vongole-skjell.

Det må være et feilskjær. For også Willies entrecôte med grillede grønnsaker er en raus porsjon kvalitet. Mørt kjøtt, masse nydelig tilberedte grønnsaker og en stor skål poteter er vel verdt 280 kroner.

Villa Paradiso har alltid hatt god tiramisu, også her består den syreprøven. Saftig, lett og kremet med masse smak av mascarpone og kakao. Men den beste desserten etter et så solid måltid er nok kanskje Affogato, der du rett og slett heller en espresso over en kule med vaniljeis. Så enkelt og så godt.

Det går det an å si om hele opplevelsen også. Man trenger ikke mer enn hyggelige servitører, duft av nystekt steinovnspizza og noen vellagede småretter for å ha en venetiansk helaften i Bjørvika.