En reise i ekstase og skuffelse på nye Velochef

Sykkelbaren Velochef åpnet i juni 2021 i Hausmanns gate. Nå har restauranten flyttet inn i nye og hakket mer synlige lokaler, rett ved Eventyrbroen mellom Torggata og Grünerløkka.

Inne er det rundt 60 sitteplasser. Når temperaturen tillater det, åpnes en litt røff og urban uteservering på det som inntil nylig var en parkeringsplass.

Men Velochef serverer ikke bare middag. To dager i uken åpner de allerede 06.45 (!). På vei til jobb i 8-draget har jeg sett uteserveringen kry av menn i (litt for) trange sykkelshortser med seler.

Frokostmenyen ser innbydende ut, med gresk yoghurt, rabarbrakompott og surdeigstoast. Men vi er kommet for middagsmenyen. En setmeny til 695 kroner. Den skal vise seg å være både himmelsk og forglemmelig.

Det er overraskende lite folk her denne varme sommerkvelden i juni. Uteserveringen er helt tom, og inne sitter bare to andre par. Jaja, bedre service tenker vi. Ikke nødvendigvis, viser det seg.

Lokalet er nyoppusset og fresht, med designmøbler, åpent kjøkken og rosa detaljer. Stemningen og viben føles stivere enn hos resten av byens sykkelbarer.

Vinpakkens første glass er en perlende vin fra Sør-Afrika, Testalonga I am The Ninja. Den er greit priset til ca. tre ganger polpris.

Til tross for lite gjester og mange på jobb, surres det med surdeigsbrødet til 65,- vi har bestilt ekstra. Vi må etterlyse det to ganger før to små skiver brød og ramsløksmør står på bordet. Her kunne de gjerne vært mer sjenerøse med brødet. Både brød og smøret er til gjengjeld superdigg. Vi momser fornøyd mens vi slurper i oss den fruktige og søtlige sprudlevinen.

Første rett ut er hvit asparges og hollandaise med hylleblomst (gøy!), toppet med et dryss av det franske krydderet piment d'espelette – et eksklusivt fransk chilikrydder. Det ser skikkelig delikat ut.

Aspargesen har perfekt konsistens, sausen er akkurat passe fet og syrlig. Det glitrer i øynene til spisevennen. Rett og slett en helt strålende rett. 10/10! Dette lover så langt meget godt for resten av kvelden.

Neste rett ut er torsk med grønne erter, brenneslepuré og urten sitronverbena, servert med et glass aromatisk Manna Bianco fra Nord-Italia. Også denne retten får toppscore for visuell presentasjon.

Torsken flaker seg fint og ertene er ferske, spenstige og gode. Den grønne pureen går derimot ikke helt hjem hos oss. Den er limaktig i konsistensen og smaker lite. Retten er for all del god, men smaksbildet blir en blek skygge av sin forgjenger. Noe syrlig eller sprøtt hadde gjort seg.

Neste hovedrett, kyllingbryst med smørsaus og vinterreddik, er kveldens største skuffelse. Igjen, det ser delikat og deilig ut. Og det rause kjøttstykket er saftig og fint tilberedt, reddiken langtidsstekt og mør og sausen god. Men det hele smaker dessverre hverdagslig, mektig og ganske kjedelig. Rett og slett en lite minneverdig rett.

Vinen redder det hele litt inn. Et rødt glass fyldig og leskende Rennersistas Waiting For Tom Red. Vinen fra Østerrike harmonerer nydelig til smørsausen og det lyse kjøttet.

Servicen, som startet litt haltende med brødsurret, har nå bikket over i andre enden av skalaen. Med lite gjester har servitørene tilsynelatende mye dødtid, og vi føler oss iblant på grensen til iakttatt. Vi rekker knapt spise opp siste bit før de er på plass for å rydde og bytte vinglass.

Middagen går inn for landing og desserten står på bordet. Heldigvis avslutter kvelden like strålende som den startet. Jordbærsorbet, rabarbra og hvit sjokolade. Den bli akkompagnert av et glass av dessertvinen Kracher Zweigelt Beerenauslese fra Østerrike. Det hele er en fest i munnen.

Jordbærsorbeten er uvanlig god og utgjør en perfekt symfoni med den syrlige rabarbraen og den sprø, ristede hvite sjokoladen. Vi skraper skålen og sukker fornøyd.

Middagsmenyen hos Velochef er for all del fresh, vellaget og lekkert presentert. Vinkartet er gøyalt og greit priset. Og hadde alt hos Velochef vært like himmelsk som forrett og dessert, hadde dette nesten vært en toppkarakter verdig.

Dessverre skuffer midtdelen, selve kjernen i måltidet – det norsklærerne kalte «fiskens kropp» da vi lærte om dramaturgi på skolen. Kanskje er det oppstartsproblemer. Frokost- eller lunsjmenyen er muligens mer imponerende.

Men i kveld blir vi kun delvis blåst av banen av maten på nye Velochef.