Vellykket og guffen påskekrim

Det er ikke ofte krimbøker vinner de mest prestisjetunge litteraturprisene. Men i 1994 mottok svenske Kerstin Ekman selveste Nordisk råds litteraturpris for romanen «Hendelser ved vann».

Det ambisiøse plottet sirkulerer rundt et uoppklart dobbeltdrap. På midtsommeraften i 1973 blir to mennesker funnet drept i skogen ved den fiktive bygda Svartvattnet i Nord-Sverige. En av dem som var i skogen den natten, er Annie. 18 år senere får hun på nytt et glimt av det hun tror er gjerningspersonen. Annie (Pernilla August) blir livredd og forsvinner rett etterpå.

Også tidligere har det vært planer om å filmatisere dette populære nasjonaleposet, der den nordsvenske naturen med sine myggbefengte myrer spiller en viktig rolle. Symboltunge skapninger, som noen tårnfalker, svever over handlingen.

Ifølge Kerstin Ekman ble de ulike forsøkene aldri realisert fordi hun ikke likte forslagene til manus. Først nå, med danske Maren Louise Käehnes manus, er Ekman (89) fornøyd, har hun uttalt. For tiden er Ekman også aktuell i Norge med den kritikerroste romanen «Løpe ulv».

Serien som er produsert av SVT, ser svært påkostet ut. Nøyaktig hvor mye de har svidd av, ville ikke SVT opplyse, da jeg spurte deres pressekontakt.

Uansett er det imponerende hvordan tidskoloritten fra 1973 er gjenskapt. Den duse fargepaletten er gyllen, idyllisk og drømmende. Den underbygger fremstillingen av den svenske landsbygda som en fengslende blanding av noe forlokkende og sterkt urovekkende.

Bygdefolket er ved første øyekast en brokete og lite tillitvekkende forsamling. Som en kontrast til dem har vi hovedpersonen, Annie. Hun er lærerutdannet og kommer flyttende fra Stockholm med sin lille datter, Mia (7). Det er denne høyt utdannede og frittenkende kvinnen fra storbyen vi skal identifisere oss med.

Men også Annie har kanskje noen brister? Den unge utgaven av Annie spilles av Pernilla Augusts datter, Asta Kamma August. Hun er slående lik sin mor. Denne likheten gir serien en ekstra kvalitet. Og ikke nok med det: også den voksne versjonen av Mia spilles av en av Pernilla Augusts døtre, Alba August.

Sommeren 1973 skal mor og datter flytte inn i et slags avsidesliggende hippiekollektiv utenfor Svartvattnet. Annies pur unge og mystiske kjæreste bor der allerede. Kollektivet ledes av karismatiske Petrus som «bare tenker på ost og knulling».

Kollektivet viser seg å være annerledes enn Annie er blitt forespeilet. Hun og datteren blir innkvartert i en fattigslig sovesal med andre kvinner. Datteren må gi fra seg Barbie-dukkene sine, etter at et annet barn angir henne til Petrus.

En uhyggelig stemning etableres raskt. Gjennom små, talende hendelser forstår vi at det er noe ekkelt ved stedet, og at det kanskje ikke er optimalt for et barn å vokse opp her. Det antydes at barna har sett ting de ikke bør se.

I «Hendelser ved vann» er det ikke blod og gørr som jager opp pulsen hos seeren, men den snikende, forstyrrende frykten for at uskyldige barn og unge skal oppleve noe vondt.

Da Ekman skrev fortellingen for 30 år siden, foregrep hun noen temaer som i dag står høyt på dagsordenen, spesielt klimadepresjon, men også kulturkrig og identitetspolitikk.

I Svartvattnet pågår det en rivalisering mellom kapitalistiske krefter som industrialiserer skogbruket på den ene siden, og de som ønsker å verne skogen og alt livet i den på den andre.

Spesielt den unge legekonen og tekstilkunstneren Barbro (Liv Mjönes) er tungt klimadeprimert og fortviler over at trærne hugges: «Jeg kan ikke veve mer. Jeg kan ikke erstatte skogen med bilder!» sier hun til ektemannen.

Når Barbro snakker slik, er det nesten umulig for meg ikke å tenke på «Lille Lørdag»-sketsjen «Å veve er å leve». Det gjør at hun fremstår litt parodisk, på tross av sin bunnløse, eksistensielle fortvilelse: «Jeg er sikker på at jeg abortere, da jeg plukket bær under kraftledningen.»

Mange av replikkene, og handlingen, ligger tett på boken. Det er lett å forstå at Ekman er fornøyd med manuset, selv om noen scener er mindre komplekse sammenlignet med romanen.

I første episode er vi blant annet vitne til en bitter nabofeide. Utfallet får dramatiske ringvirkninger mange år frem i tid. I TV-versjonen gis det inntrykk av at overfallet er et rasistisk motivert hatangrep på en «jævla tater». I boken er forløpet til krangelen mer sammensatt.

Men stort sett får vi en usedvanlig detaljrik miljøskildring, hvor vi introduseres for et frodig persongalleri. Gradvis kastes mistanken for dobbeltdrapet mot hver og en av dem. Har ikke de fleste noe de ønsker å holde skjult, og hull i forklaringen sin?

De to tidsplanene sommer 1973 og høst 1991 flettes sømløst sammen av regissør Mikael Marcimain («Call Girl»). Hver episode starter med et resymé. Jeg synes disse oppsummeringene er for overtydelige, men man unngår i alle fall å gå glipp av noe.

Litt av handlingen foregår i Norge. Her dukker det opp en mystisk finsk kvinne, som er seriens minst vellykkede karakter.

Jeg tipper Ekman på 90-tallet så for seg at hun skapte en progressiv kvinneskikkelse. I dag faller hun gjennom som klisjétung og parodisk.

Kvinnen som kaller seg Ylja Happoltati, er en «knullesyk kjerring». Hun storrøyker, kjører en stilig Mercedes og styrter Koskenkorva-sprit før hun tvinger en ung mann til å ha sex med seg. Hun er hverken troverdig eller besnærende nok til å fungere helt i handlingen.

Derimot tilfører skuespillerne Pernilla August («Star Wars») og Rolf Lassgård («Exit» og «En mann ved navn Ove») serien rikelig med stjernekvalitet. Sammen med Asta Kamma August er de midtpunktet i en fortelling som er minst like klam og ekkel som myrlandskapet den utspiller seg i.

Plottet er så intrikat skrudd sammen at utfallet er vanskelig å gjette. Og til syvende og sist er det kanskje det snikende bygdedyret som skaper mest uhygge i denne vellykkede TV-serien.