En nasjonal tragedie med eksplosive implikasjoner

Noen dokumentarister lar virkeligheten forbli akkurat så komplisert som den framstår. Det har sine gevinster for den tålmodige seer.

Den som ønsker raske og spissede konklusjoner bør kanskje unngå denne serien.

Den største terroraksjonen i Latin-Amerikas historie er seriens bakteppe. Filmskaper Justin Webster forsøker å nøste opp omstendighetene rundt Argentinas mest omstridte dødsfall i nyere tid.

I 2015 ble spesialetterforskeren Alberto Nisman funnet død i sin leilighet med ett skudd i hodet. I mangel på bevis konkluderte politiet med at det kunne være selvmord, selv om det ikke ga mening. Nisman var kjent for å være helstøpt og urokkelig.

Det hadde kommet godt med i jobben som etterforsker av terroren som rammet det jødiske senteret AMIA i Buenos Aires i 1994. En bilbombe drepte 85 mennesker. Det ble påvist en mulig forbindelse til iranske myndigheter og Hizbollah.

Den påfølgende rettsprosessen ble likevel ikke det oppgjøret Nisman hadde håpet på. Da argentinske myndigheter innledet forhandlinger med Iran, i håp om å få en avklaring på hvem de skyldige var, erklærte Nisman krig mot egen regjering.

Han mente nå å ha funnet spor av en konspirasjon med Iran som ledet helt opp til landets president, Christina Fernández de Kirchner. Få dager før han skulle presentere sine funn for den argentinske kongressen, ble han funnet død.

Hendelsen utløste en nasjonal krise med storpolitiske implikasjoner. Hadde landets president beordret likvidasjon av mannen som truet hennes politiske liv? Ville hendelsen påvirke Obamas nye politiske linje overfor Iran?

Polariseringen som hadde gjennomsyret det argentinske samfunnet, helt siden diktaturet ble avviklet, gikk helt i vranglås. Ofrene for terroraksjonen måtte vike til fordel for en nasjonal besettelse rundt den nye krimgåten. Men for hvert sensasjonelle oppslag i nyhetsmediene, kunne det virke som forvirringen bare ble større.

Dette kunne fort blitt en dokumentar med hundrevis av talking heads. Men Webster gjør noe uvanlig og enda mer krevende. Han lar opptak fra tv-kanaler, politiet, overvåkings- og mobilkameraer få drive handlingen framover, uten en kommenterende fortellerstemme.

Her må vi være med å sette sammen puslespillet. Det vitner om en stor tiltro til våre evner som reflekterende seere. Men det vil garantert få noen til å falle ifra. Webster tar få snarveier. Han lar kompleksiteten få bre seg ut i sin frustrerende fylde, og noen ganger gikk også jeg meg vill i mylderet. Da er det selvsagt fristende å la seg lokke inn i de stridende partenes forenklede forklaringsmodeller. Men det er nettopp hva Webster ønsker at vi skal unngå.

Hans sannhet er likevel vond å svelge, ikke minst for de etterlatte etter terroren fra 1994. Det finnes ingen klare svar. På veien fram til denne konklusjonen får vi en innsikt i et samfunn som ennå ikke har ristet av seg diktaturets spøkelser. Som en skygge ser vi den argentinske etteretningstjenesten operere i kulissene, slik den gjorde under militærdiktaturet. Det bare forsterker paranoiaen.

Det som gradvis trer fram er et samfunn der ingen har tillitt til myndighetene og de etablerte institusjonene. Det som skulle være et rettsoppgjør med internasjonal terrorisme på argentinsk jord, blir isteden redusert til et lokalt politisk bikkjeslagsmål. Langsomt ser vi det som kunne vært et konsensus om sannheten bli revet i filler.

Prøv å se for deg hva som kunne skjedd om rettsoppgjøret med terroristen Breivik ble ødelagt av et dysfunksjonelt politisk system og rettsvesen, og gang det med ti. Denne tragedien ser ikke ut til å ha noen ende.