Hjemmekoselig og godt

– Oi! Her har tiden stått stille, sier spisefølget. Vi har fått plass Hos Thea på Skillebekk, der det fortsatt er hvite duker som gjelder, og vi kjenner igjen både bilder på veggen og retter fra flere år tilbake, som club sandwich med vaktelbryst og foie gras.

Det er fantastisk å komme inn på en restaurant der det står lune rundstykker og venter på hvert bord. Altfor mange spisesteder kommer ut med brødkurven etter 10–15 minutter, men det er jo stas å stagge sulten med en gang mens man leser gjennom menyen. Den står for øvrig også på bordet, og her kan man velge mellom tre forretter, fire hovedretter, fire desserter, samt en fire- og seksretters meny.

Vi går for alle seks rettene, 795 kroner, med en vinmeny til, og kort tid etter er første vin skjenket i og mat kommet på bordet.

– Da har dere fått tartar av laks og kamskjell med gazpachogelé, opplyser servitøren.

– Gøy å spise den kalde, spanske suppen med gaffel, sier spisefølget. Blandingen av laks og kamskjell er meget syrlig og mikset med deilig kapers, vårløk og dillolje ved siden av. Det er smakfullt, men geleen er i kraftigste laget for sjømaten. En enkel San Cassiano Soave, laget på druen garganega, fungerer bra til med en fin tropisk duft og noe restsødme.

Neste rett er enkel og meget god. En stekt uerfilet ligger på toppen av en gul og grønn grillet squash med en stripe piquillosaus ved siden av. Skinnet på den røde dypvannsfisken kunne vært hakket sprøere, men fisken er flott varmebehandlet. Blandingen med den søtlige og milde paprikasausen er vellykket. Når vi i tillegg får en deilig Luzy-Macarez Macon-Villages Montesard, en smørfylt burgunder, er vi lykkelige.

Det er alltid fullt Hos Thea, og det er lett å skjønne hvorfor. Innehaver Sergio Barcelon tusler rundt i restaurantlokalet og hilser på alle gjestene, serverer litt vin og har skjønt, i Bent Stiansen stil, at man må ta seg godt av alle stamkundene sine.

Rett nummer tre har ankommet bordet vårt, og den innfrir også. Villanden er saftig, flott stekt, smaker masse og har deilig sprøtt skinn. Kombinasjonen med den søtlige eplepureen og den syrlige rødvinssjyen med masse rips er knallgod. Deres egen husvin, en merlotvariant laget i Moss, har et krydret sting, men er ingen supermatch til maten.

Vinpakken er her, som hos mange andre restauranter, for dyr. Vinene har en snittpris på rundt 200 kroner, og da blir de seks glassene til 775 kroner et drøyt påslag – nesten fire ganger polpris.

Fjerde rett er nok en kjøttrett, og denne er også god. Vi skulle ønske at indrefileten av dåhjort var enda mørere, men smaken er herlig. Potetpureen med sopp og bacon er salt og saftig, og rødvinssausen med blåbær smaker fortreffelig. Det kunne godt ha vært litt mer grønnsaker på fatet, men den passe harde brokkolinien, en krysning mellom brokkoli og gai lan, tilfører masse deilig sødme.

Seccal Valpolicella Ripasso 2016 dufter av moden frukt, tobakk og masse krydder og er en bra match til maten med en lang og tørr ettersmak.

– Et par litt ferske kokker og servitører i kveld, men de er trivelige og påpasselige gjennom hele måltidet, mener spisefølget. Etter en liten pause får vi oster, og her gjør Hos Theas er fint grep. Bak de tre ostene har de satt opp et kort med bilde, navn og beskrivelse av ostene. Det er stas å ta med hjem eller ta bilde av, om man finner en ny favorittost.

Nå er to av ostene kjenninger for mange, både Munkeby og Fønix, mens den tredje er vellagret stølsost fra Solheim ysteri – litt nord for Fagernes. Munkeby og stølsosten er for kalde når de blir servert, men smaker bra. Vinneren er Fønix, denne nydelige blåmuggosten fra Stavanger Ysteri. Nøttebrødet smaker godt, og det er bra at de har ulike typer chutney til de forskjellige ostene.

Hos Thea er tydeligvis veldig glad i Veneto-området i Italia, for til ostene serveres en meget god San Cassiano Recioto della Valpolicella – et godt og trygt valg.

– Du blir ikke overrasket over maten Hos Thea. Dette er en tradisjonell og fin nabolagsrestaurant, der man vet hva man får – litt i stil med Feinschmecker, sier spisefølget. Desserten er litt for syrlig, med solbærsorbet, ulike sorter bær og crème catalana. Her heller Sergio i en Tombacco Moscato Frizzante, ja da, også den fra Veneto, et kjedelig valg til å avslutte måltidet. Her hadde det vært stas med en god spätlese eller auslese fra Tyskland, for å avslutte med stil.