«Ballerina» gir deg årets beste pyroshow

Dersom jeg kunne kjempe som Ana de Armas, kunne du gjerne beskylde meg for å slåss som en jente. Den cubanske skuespilleren overbeviste med sine actionmuskler i Bond-filmen «No Time To Die» (2021).

Når hun nå entrer John Wick-universet, starter hun i skyggen av en gigant. Finner hun lyset?

Hun finner i alle fall en flammekaster og gir oss det som er årets beste pyroshow på kino.

Da den første John Wick-filmen med Keanu Reeves som leiemorder hadde premiere i 2014, satte den en ny standard for actionfilmen. Eller, det er riktigere å si at den snudde ryggen til digitale spesialeffekter hvor alt ble filmet foran en grønn skjerm i et studio. I stedet dyrket den gammeldags filmkunst. Kompliserte kampscener ble nøye koreografert på location med avansert kamerateknikk.

Den første filmen startet med et brutalt drap på hundehvalpen til en leiemorder. Gjennom fire filmer ekspanderte universet og ble en fascinerende historie om leiemordernes bisarre koder og endte i en duell utenfor Sacré-Cœur i Paris. «Ballerina» er et passende navn på filmen som nå prøver å trenge ut av Wicks blodspor.

«Ballerina» finner ikke opp noe nytt, men bygger videre på grunnmuren. Filmen fremstår som en retro popcorn-film fra den gamle skolen.

Det er ikke et dårlig kompliment. Heller det motsatte.

Filmen starter med å etablere en hevnhistorie. Det er alltid mye blodhevn selv i et leiemorder-univers preget av streng æreskodeks for hvem som kan drepe hvem, men hvor normal etikk og moral mangler.

Eva, spilt av Ana de Armas, vokser opp under beskyttelsen til The Director, spilt av den alltid formidable Anjelica Huston. Hun leder organisasjonen Ruska Roma. På den andre siden står The Chancellor (Gabriel Byrne) som driver en organisasjon som er så brutal at den får selv The Director til å blekne.

«Ballerina» bruker tid på å bygge opp Eves bakgrunnshistorie. Det blir aldri kjedelig, men starten er litt tam. Historien som rulles ut, mangler originalitet. Hevnen blir banal og det trekker ned.

Jeg tok meg i å savne Keanu Reeves. Heldigvis dukker han opp i en liten birolle. Det gjør også kjente fjes som hotelldirektør Winston (Ian McShane) og et vemodig gjensyn med avdøde Lance Reddick som Charon. De er med på å etablere Eve i Wick-universet.

Fra det øyeblikket hevnen virkelig kommer i gang, ble savnet etter Reeves mindre. Fra kickass blodbad i Praha til flammekastere i en tilsynelatende idyllisk liten fjellby i de østerrikske alper, får filmen vinger. «Ballerina» piruetterer av gårde i en god blanding av humor og blodsprut.

Ana de Armas kryper ut av skyggene og står stødig, om enn blodig, på egne bein. Hun har karisma, tilstedeværelse og en fysikk som fikk meg til å tro på henne. Regissør Len Wiseman har ikke helt det samme elegante grepet om regien som Chad Stahelski, men finalesekvensen, hvor is møter ild, er verdt kinobilletten.

Historien får etter hvert en passe emosjonell tone som gjør at du blir engasjert ikke bare i actionsekvensene, men også i Eve. Idet filmen avsluttes med Evanescences «Fight like a Girl», slentret jeg fornøyd ut av kinosalen.