«Stenbeck» vakler, men Jakob Oftebro er stor

Det etterlatte inntrykket fra «Stenbeck» er at hovedpersonen Jan Stenbeck tok fryktelig mye plass. Arvingen og forretningsmannen dominerte både eget og andres liv, for ikke å snakke om den svenske offentligheten.

Da er det kanskje også naturlig at han blir en dominerende skikkelse i TV-serien om hans voksne liv. Jakob Oftebro i hovedrollen lykkes med å tegne opp et buldrende portrett av Stenbeck, men serien «Stenbeck» lider under tyngden av det skuespilleren presterer.

Jan Stenbeck var yngste sønn av forretningsadvokaten Hugo Stenbeck. Pappa Stenbeck bygget opp firmaet Kinnevik til et av Sveriges største. Jan og søsknene overtok familieselskapet etter en av Sveriges mest kjente familiekrangler. Søstrene ville drive tradisjonelt. Jan Stenbeck så rastløst inn i fremtiden.

Jan Stenbeck var sulten på det meste. Suksess. Penger. Mat. Alkohol. Livet selv. Dette, parret med en forakt mot sosialdemokratiet, som han mente holdt pengene hans nede, gjorde Stenbeck til en perfekt figur for 80-tallet.

Han ville inn i mobiltelefoni på begynnelsen av 80-tallet. Etter hvert ble han interessert i kabel-TV. Jan Stenbeck ville bruke teknologiens fremskritt til å skyve Sverige fremover. Det lyktes han med.

Han bygget opp TV1000, TV3, Viasat og en rekke andre selskaper som veltet om på skandinavisk offentlighet. På sitt rikeste var han blant Sveriges største milliardærer.

«Stenbeck» er delt inn i fem episoder. Hver av dem tar for seg et par år av Stenbecks elleville liv. Det starter i New York på sent 70-tall. Her jobbet han som ung finansmann for Morgan Stanley. Denne delen er som en litt tam utgave av «Wall Street» og «The Wolf of Wall Street». Det møtes, avtales, skåles og feires.

Vi skjønner at Stenbeck er en glupsk fyr. Det hele er litt kjedelig, men får dramaben å gå på idet familiebåndene tvinger ham hjem til Sverige.

I disse spagatene er Oftebro god. Stenbeck dras mellom lojaliteten til faren og New Yorks skinnende, liberale lys. Oftebro vokser med oppgaven. Antall kilo øker i takt med ambisjoner og bekymringer. Ingen nordmenn har trøstespist så bra på skjerm eller lerret som Oftebro i et kjøkkenforkle tettere enn pølseskinnene han freser i pannen.

Serien mister derimot grepet på andre karakterer. Spesielt Stenbecks søstre – inkludert Margaretha af Ugglas, som ble utenriksminister – blir flate figurer. Serien er så forelsket i Stenbeck-mytologien at den må tvinges til å gi søstrene Margaretha og Elisabeth skjermtid. Dermed blir familiekonflikten svak.

Det som kunne vært et «Succession»-aktig drama om kontroll over arv, blir forhastede scener som ikke klarer å formidle konflikten.

Stenbecks amerikanske kone Merrill (Zoe Boyle) får bedre scener. Spesielt er middagsmøtet hvor hun forsøker å skaffe seg oppdrag hos noen italienske rikinger, godt skildret. Da Jan Stenbeck kommer hjem fra sidelinjen og overtar oppmerksomheten under middagen, understrekes bildet Oftebro har skapt. Jan Stenbeck var en selvopptatt mann med antenner rettet mot industri og kapitalisme, ikke i retning den familien han trodde var så knyttet til ham.

Også fortellingen om Sverige som et trist samfunn hvor staten kontrollerer alt som er moro, er platt. Kritikerne som advarer Jan mot kabel-TV, sene middager og gameshows, blir pappfigurer på autopilot.

Alt ender opp som enkle, grå løsninger plassert i serien bare for at Stenbeck skal skinne som en ekte markedsliberalist. Vi får sjelden se det svenske sosialdemokratiets vesen, stort sett hører vi Stenbecks løpegutter snakke om det. Dette gjør serien overfladisk der den kunne belyst 80-tallets store brytningstid mellom katedral og kommers.

Til slutt står serien igjen som en emosjonell monolog fra Oftebro som Stenbeck. Om serieskaperne hadde interessert seg for galleriet og samfunnet rundt magnaten, kunne de gjort både Stenbeck og serien langt bedre.