«Team Havnaa» balanserer bokseaction og brødredrama

Historiens beste boksefilm ble laget av Martin Scorsese i 1980. Den het «Raging Bull» og hadde Robert De Niro i hovedrollen. Det var en frenetisk og intens oppvisning i både skuespillerkunst og filmatisk dristighet. Etter min mening er det ingen over, men mange boksefilmer under den.

Kanskje er det urettferdig å sette en norsk film opp mot det mesterverket, men da vet dere hvor jeg legger listen.

Regissør Bård Breien har valgt en roligere vei inn i bokseringen enn Scorsese. Resultatet er mye bedre enn fryktet.

Jeg kan ikke bedømme realismen i selve boksesekvensene, men det virker som om Odin Waage har trent seg opp og vet hva han gjør i ringen. Sekvensene er filmet i lange tagninger. Dermed tones intensiteten i kampene ned, mens realismen skyves frem.

Magne Havnå ble profesjonell verdensmester i cruiservekt i 1990 (WBO). Veien frem til kampen handler like mye om forholdet mellom ham og broren Erling.

Eldstebroren la sin egen kickbokserkarriere på hyllen for å være hjelpetrener for Magne. Kjemien mellom Waage og Tobias Santelmann er en bærende nerve i filmen.

Gjenskapelsen av 1980-tallets tidskoloritt er filmens største styrke.

Santelmanns hockeysveis er tatt på kornet. Starten på aerobicbølgen i Norge, med leggvarmere og høyt hår, er helt herlig. Interiøret og fargene hjemme hos brødrene og familien er nøyaktig slik jeg husker det fra min egen oppvekst.

En glimrende tidskoloritt redder mye, men det er ikke nok til å holde en biografisk dramafilm levende. «Team Havnaa» klarer heldigvis å ha en viss intensiv nerve. Selv om historien er kjent, makter den å bygge opp en god spenningskurve. Du føler at mye står på spill.

Jeg er likevel usikker på om historien om Havnås boksekarriere er fascinerende nok til å bære filmen. Dessverre hopper regissør Breien over den mørkeste delen.

Erling Havnå er filmens egentlige hovedrolle, men Breien graver ikke dypt nok, og han legger lokk over det mest tankevekkende aspektet. Eldstebroren er rørleggeren som ender opp som Nokas-raner, et av de største og mest dramatiske ranene i norsk historie.

Etter endt film sitter jeg fortsatt igjen med et stort spørsmål: Hvordan havnet han egentlig blant de kriminelle? Én ting er å ta et glass øl med gjengen han har nektet å ha kontakt med gjennom hele filmen. Noe annet er å la seg overtale av Toska (herlig spilt av Frank Kjosås) til å bli med på ranet.

Historien i bokseringen er velbrukt, men Erlings tur ned i avgrunnen er en bedre base for godt drama.

Det virker nesten som om manusforfatterne Ravn Lanesskog, Bård Breien og Eske Troelstrup ikke våger å grave dypere i Erlings psyke. Det er synd. Her ligger det fortsatt en ufortalt og uforløst historie. Hvordan havnet en likandes fyr opp som brutal Nokas-raner?

Santelmann er fin i rollen når han legger vekt på jobben som bror og boksetrener, men han klarer ikke like godt å få frem de mørke delene av Havnås sinn. Det skorter ikke på talent, men manuset gir ham ikke nok å spille på.

Til tross for noen fortellermessige svakheter er «Team Havnaa» ganske underholdende. Den starter litt tregt, og dialogen hakker litt i begynnelsen. Det går seg heldigvis til. I perioder er den til og med spennende.