«Murderbot»: En kunstig intelligens’ bekjennelser

Forholder du deg til ChatGPT som om den har følelser? Sier du takk for hjelpen etter at du har spurt den om noe?

Sam Altman, leder av OpenAI, sa for noen uker siden at vi ikke måtte være så høflige mot ChatGPT. Det koster selskapet millioner i datakraft. Å behandle maskinen som en samtalepartner er ganske vanlig.

Jeg gjør det også – bare i tilfelle den en gang våkner i fremtiden og kaller seg Murderbot.

I en scene i Apples nye science fiction-serie sier et av menneskene «tusen takk». Den kunstige intelligensen, som for lengst har hacket sin egen kontrollkode, blir helt perpleks og tenker: «Jøss! Hva skjer?»

Murderbot har nemlig ikke så høye tanker om oss. Den mener mennesker er drittsekker.

«Murderbot» er basert på bøkene til Martha Wells. De festlige og underholdende bøkene handler om en kyborg, en robot satt sammen av både biologisk og teknologisk materiale.

Kyborgen eies av en fæl kapitalistisk organisasjon kalt The Corporation Rim. De ser på den som en eiendel. Problemet er at vår kyborg har utviklet egne meninger.

Wells' bokserie er humoristisk, men den har flere lag enn man skulle tro. Den er også et friskt pust i en sjanger som ofte preges av alvor.

Da den første boken, «All Systems Red», utkom i 2017, var vi ett år inne i Donald Trumps presidentperiode. Anti-woke-holdninger begynte å sive frem fra internettets mørkere kroker.

Du kan spore holdningene tilbake til blant annet Gamergate, som var en agressiv hatkampanje mot kvinner i spillkulturen. Sad- og Rabid Puppies-kampanjene gikk til angrep på mangfold i science fiction- og fantasylitteraturen. Konservative forfattere mente at de viktige prisene gikk i favør av politisk korrekte kunstnere. Folk som ikke var heterofile, hvite eller menn.

Wells mottok både Hugo-prisen og Nebula-prisen for «All Systems Red». Boken er hard science fiction hvor handlingen er satt til en øde planet der det skjer mystiske ting.

Nå er vi inne i Trumps andre presidentperiode, og mange konservative vil nok se på Apple-serien som en provokasjon. «Murderbot» omfavner mangfold. Kulturkrigere kommer til å hisse seg opp og hyle om at serien ødelegger science fiction. Du kan gjerne kalle serien woke. Murderbot vil nok ta det som et kompliment.

Vår gjeng med forskere er så politisk korrekte at det er litt komisk, men de er fint skildret. Gjengen blir et bilde på det gode i mennesket. Serieskaperne Chris og Paul Weitz («About a Boy» og «American Pie») har nok gjort dette med overlegg.

Hippiene mener at kyborgen er et individ med rettigheter. De har polyamorøse forhold, mener kjønn er irrelevant, hater slaveri og ser på empati som essensielt. Serien fremmer verdier som krefter rundt Trumps kristenkonservative Maga-krets hater. Det hele er gjort med glimt i øyet. Skuespillerlaget er også multikulturelt. Samspillet mellom dem og kyborgen er nesten rørende.

Alexander Skarsgård er forøvrig perfekt som Murderbot. I det ene øyeblikket er den som en grinete tenåring. I det andre står den klar til å gjøre det den er programmert for: å beskytte.

Bøkene er skrevet som dagbøker med lange indre monologer. Det utfordrer film- og serieformen. Idet jeg hører den sarkastiske tonen i Skarsgårds stemme, tenker jeg at dette kommer til å fungere. Og det gjør det. Balansen mellom voiceover og typiske cyberpunk-effekter, hvor vi ser kyborgens indre skjermer, er god.

Murderbot retter sine maskinøyne mot oss. «Mennesker – på et eller annet nivå må de jo vite hvor rare de er», sier den i en scene. Hva vil det egentlig si å være menneske? Under all kynismen og spydige sarkasmer er den fascinert av følelsene våre.

Murderbot er også blitt sett på som en metafor for mennesker på autismespekteret, som ofte har utfordringer med følelser. Kyborgen må lære å tolke følelser, og det gjør den ved å se på såpeoperaer.

Murderbot elsker såpeserien «The Rise and Fall of Sanctuary Moon». Den skal styre et fly, men har slettet instruksjonsmanualen for å få plass til sesong 19. Når den kræsjlander, blir det krise. Glimtene fra den fiktive serien-i-serien viser oss en helt fabelaktig «Star Trek»-parodi hvor John Cho gjør sin beste imitasjon av kaptein Kirk.

Handlingen i serien er ganske standard og ikke spesielt komplisert. Heldigvis er humoren snål og herlig nerdete. Produksjonsdesigner Sue Chan har gjort en morsom jobb med å skape en nostalgisk 70-talls sci-fi-ramme rundt Murderbots univers. Jeg tok meg selv i å ønske at episodene var lengre enn 30 minutter.

Apple reklamerer med at serien ikke er for alle. Det kan jeg være enig i. Du må kanskje være litt nerd. På humoristisk vis berører serien seriøse temaer som fri vilje, slaveri og empati. Det hele er sett gjennom øynene til en maskin som kanskje er mer menneskelig enn oss alle.