Det er sommer, solen gir alt den skylder, og feriepengene brenner i lommen. Det fører til følgende behov: god mat på en pen uteservering.
Å sitte hos Baltazar på Kirkeristen er nesten som å befinne seg i et land på kontinentet. I skyggen av en kastanje, med en sildrende fontene og summende besøkende, er det en sekser for miljø med én gang. Dette må være en av Oslos beste uteserveringer.
Men hvordan er maten?
Først blir vi stuet inn i borg-gangen av bygningen, selv om det er flere ledige bord ute. Kunne vi ikke heller fått et av dem? Nei, kommer det kontant, uten en forklaring.
Menyen er variert, og vi velger litt av alt. Selvsagt må vi se om bruschettaen holder mål. Tomatene er litt smakløse og ikke så søte. Brødet er seigt, og det er litt lite basilikum.
Cannelloni har også ankommet bordet. Dette er pastarør som er fylt med ragu (en kjøttbasert saus) og ricotta, servert med tomatsaus. Det smaker som tomatsausen kommer rett fra glasset i butikken, uten dybde og med en skarp syrlighet. Den har dog en raus mengde parmesan strødd over, som alltid er deilig. Dessverre er kjøttet inni tørt.
Burrata er nesten aldri feil. Dessverre skuffet tomatene. Foto: Paal Audestad, Aftenposten
FAKTA
Baltazar
Adresse: Dronningens gate 27.
Hva vi spiste: Bruscetta, cannelloni, piggvar, entrecôte og panna cotta.
Hva det koster: 1983 kr.
Passer for: Store grupper, kjærester og for dem som vil vise frem Oslos skjulte perler.
Rullestolvennlig: Nei.
Vegetarretter: Veldig få.
Lydnivå: Behagelig.
Innsidetips: Ta kun flaske vin og kanskje noe antipasti – før dere spiser middagen et annet sted.
Sent, men godt
Servitørene haster forbi i et forrykende tempo. Kundene er mange. Her kunne de nesten satt ut en pizzaovn i bakgården for å få unna mer av matlagingen.
Pizzaen får ikke vår oppmerksomhet denne gangen, vi har fått fisk og entrecôte til hovedrett. Men vinbestillingen til hovedretten må vi be om etter vi har fått maten.
Et glass Planeta Etna Bianco fra Sicilia. Den har et lett og deilig mineralsk preg og med sitrustoner som fungerer godt til hvit fisk. Til kjøttet får vi en nebbiolo fra produsenten F.lli. Cigliuti. Denne er som å sette seg ned i en dyp lenestol i fløyel. Med modne tanniner og røde bær går den godt med kjøttstykket. Vinen løfter opplevelsen. Stedet har fått utmerkelser for vinkartet sitt, og det merkes.
Piggvarens skinn er seigt og rosenkålen omtrent rå. Foto: Sigrid Gausen
På hovedrettene har kjøkkenet gjort det lett for seg selv. Mye av tilbehøret er det samme i begge rettene. Syltet blomkål, nesten ubehandlet rosenkål og fennikel. Fisken har fått seg en sjalottløk-puré i tillegg, mens kjøttet kommer med ovnsbakte poteter og parmesan.
Fiskeskinnet på piggvaren er seigt og udelikat. Sjarlottløkpureen er direkte vond på smak, den er bitter og virker malplassert. Entrecôten kommer med en fibrete persillesaus, og kjøttet i seg selv er trevlete.
– Gir det ikke litt Egon-vibber, egentlig? Dette stedet hadde jo fortjent mat som gjorde at folk bare ble i timevis, sukker spisefølget.
Det er deilig med parmesan, men det hjelper ikke om kjøttstykket ikke er godt. Foto: Sigrid Gausen
Gi meg litt lidenskap!
Som en søt avslutning tar vi to cappuccinoer og en pannacotta. Pannacottaen disser som den skal, men jordbærkompotten som følger med, blir for søt til den allerede søte fløteputen. Kaffen er imidlertid god, heldigvis. Med ett er jeg igjen transportert bak til det landet på kontinentet.
Med et lengselsfullt blikk ser jeg et Michelin-klistremerke på døren til restauranten. Stedet falt ut av matbibelen i 2014, men har likevel beholdt kunder. I dag holder ikke maten mål. Her må de gi litt kjærlighet til tilbehøret, få skorpe på skinnet og fikse biffen. Gi meg litt lidenskap for maten, det fortjener denne perlen av en uteservering!
