Norda og ned

Det begynner så bra: Vi går inn i det nyoppussede hotellet The Hub, som tidligere het Royal Christiania. Inne i heisen, opp mot 13. etasje, er vi omgitt av vannkaskader som skyller over skjermene. Idet vi kommer ut i baren og ser utover byen, er formen helt på topp.

Lite aner vi at det skal endre seg totalt i løpet av de neste timene.

– May I have a table for one?

– Do you have a reservation? No? I’m sorry, we’re full.

Hotellgjesten må gjøre vendereis og finne et annet sted å spise denne kvelden. Vi har heldigvis bestilt og blir vist til et bord.

– Det er da ikke så fullt her? sier Bordvenninnen, mens Spisevennen tar en runde for å nyte utsikten.

– Alle vindusbordene er tatt, men det er fortsatt ledig rundt om, sier han.

– Utsikten mot sjøen er helt fantastisk. Til sammenligning ligger restaurant 34 på Plaza feilvendt, mener han.

Det varer og rekker før en servitør kommer hastende med menyer og lurer på hva vi ønsker å drikke. Spisevennen vil gjerne se litt på vinkartet først, så vi begynner med mineralvann, som kommer like etter.

Så blir det stille.

– Skal vi ikke få bestilt vin? spør Spisevennen. – De har bra utvalg av vin på glass, men de kan også by på et rikt utvalg av californisk vin på flaske, noen av dem er virkelig i toppklasse, sier han.

Jo da, her kommer en servitør, som bryter på amerikansk og kan fortelle om maten. Vi blir anbefalt en Chardonnay fra Santa Barbara til å begynne med, og får vin like etter.

Vi har sett på menyen, som byr på fem forretter, syv hovedretter, seks typer sideretter og fire desserter.

– Dette er den andre Norda-restauranten i Norden. Den første ligger i Göteborg, sier Spisevennen, som ofte er i nabolandet.

Bordvenninnen har lyst på tørrmodnet entrecôte, og jeg er lett å overtale, siden den er på 450 gram og beregnet på to personer.

– Jeg kunne spist den alene så sulten som jeg er blitt, mener Spisevennen, – men jeg har mer lyst på and i dag.

Til forrett har vi tenkt oss kongekrabbe, kalvetunge og kveite.

– Hvis vi bare fikk bestilt, sukker Bordvenninnen.

– Jeg ser at de tar bestilt for det man kaller ventebrød andre steder, sier Spisevennen, som begynner å miste tålmodigheten.

Omsider kommer en ny servitør og tar opp bestillingene. Ved siden av and og entrecôte ber vi om et utvalg sideretter. Vi er blitt så sultne at vi dessuten ber om to omganger surdeigsbrød med pisket urtesmør til å starte med.

Brødet kommer heldigvis fort, og forsvinner raskt, i likhet med den fete og smakfulle Chardonnayen.

– Denne er meget lekker, skryter Spisevennen, som lurer på hvilken vin som kan passe til våre hovedretter.

Servitøren får tak i sommelieren, som er vennlig, men som ikke kjenner et par av vinene på kartet. Vi ender med en Syrah fra Stolpman i Ballard Canyon.

– Her kommer forrettene, stråler Bordvenninnen.

Hennes kongekrabbe kommer med karamellisert fløte, et stenk sitron og pepperrot. Krabbekjøttet er lekkert lunet og smaksbildet er forførende. Spisevennens kalvetunge kommer i et «skjell» av potetlefse og har følge av grillet, lettpuffet mais og små tomatterninger.

– Smakfull streetfood med gourmettendenser, mener Spisevennen.

Jeg har fått rå kveite med nordisk/japansk tilsnitt: dashi, yuzu-frukt, agurk og en touch dill.

Samtlige forretter lover bra for resten av måltidet.

– Har de glemt oss? Nå har det gått en halvtime siden de tok vekk forrettstallerkenene og serverte rødvinen, og snart er flasken tom. Er dette et triks for å få oss til å bestille mer vin eller har kjøkkenet og servitørene tatt pause? Spisevennen er ikke blid, og Bordvenninnen har tatt seg en runde rundt i lokalet.

– Det er et par større selskap som har kommet i den ene delen, og de ser ut til å ha tatt all kapasitet, sier hun.

– Jeg vet at de nettopp har åpnet, men har de ikke foretatt noen stresstester før de satte i gang med gjester? sier Spisevennen, som forgjeves prøver å få kontakt med de travle servitørene som løper forbi med mat.

Idet vinflasken er tom, kommer de med maten, og vi ber om en ny flaske vin.

Bordet fylles opp av sideretter, et stort fat med oppskåret entrecôte og steinsoppsaus, og Spisevennen får sitt andebryst sammen med påfyll i glasset.

Roen senker seg rundt bordet, men bare for et øyeblikk:

– Det er noe galt med anden. Den må ha vært stekt for hardt, for den smaker lever! Kjøttet er rødlilla inni, men har en merkelig bismak som neppe kommer av at den er tørrmodnet. Tilbehøret redder litt av opplevelsen, men både blomkål, den grillede kålen og de saltbakte potetene er langtfra varme, så vi mistenker at de har stått en stund før de kom på bordet.

Entrecôten er heller ikke på høyden: Enkelte deler er seige og marmoreringen har biter som minner om brusk.

– Men umamigrønnsakene var bra, mener Bordvenninnen, som har skjøvet stykker av entrecôten til side på tallerkenen.

– Orker vi vente på dessert? spør Bordvenninnen, som ser på klokken. Vi har sittet i nesten tre timer, og nå er det faktisk ganske fullt i restauranten.

– De må ha bommet totalt på bemanningen, sier Spisevennen, som vinker febrilsk på servitørene.

Vi får bestilt dessert, og får tre hyggelige små etterretter der omelett norvegiennen skiller seg positivt ut. Brunosten med solbærsorbet er god nok, men ikke på samme nivå som den vi fikk på Helt Innafor på Frogner, og stikkelsbær med sjokolade og romkaramell blir et gjesp i dette selskapet.

– Jeg synes det er en uting med sideretter, de trekker opp prisen på måltidet. At man dessuten tar seg betalt for ventebrødet, oppleves som provoserende, særlig når vi har måttet vente i evigheter på både mat og drikke. Da hjelper det ikke hvor hyggelige servitørene enn er, sier Spisevennen.

– Norda satser på nordisk mat i toppskiftet, men de har et stykke igjen til å oppfylle ambisjonene hvis vi skal dømme ut fra dette måltidet. Her er det bare glitter og stas uten substans. Det er svært skuffende, sier Bordvenninnen. – Vi får ta et gjenbesøk når den første viraken har lagt seg og se om man har klart å få skuta på rett kjøl. Som det er nå, dømmer jeg Norda nord og ned.