Dobbelt besøk hos Bei Bei

Køen gikk gjennom det knøttlille lokalet, ut av døren og ned på gaten. Men den var ikke lang, den besto bare av tre og hadde først og fremst oppstått på grunn av Bei Beis påfallende ineffektive betjening.

Etter ti minutter var det vår tur. Vi bestilte øl og nudelsuppe og satte oss ved et ledig bord i hjørnet. En halvtime senere var vi lei av å finstudere alt rundt oss, vinflaskelampene i taket, de røffe flislagte veggene og de grovskårne møblene. Vi hadde forsøkt å stirre personalet i senk, men de gjemte seg bak en hær av kinesiske terrakottakrigere som sto på geledd langs disken.

Døren ut mot Korsgata ble stadig åpnet av rosakledde sykkelbud og en og annen gjest. Vi frøs. Etter 40 minutter gikk jeg til disken og maste. En stund senere satte en beskjemmet servitør en rykende skål med suppe på bordet og overøste oss med unnskyldninger på hvorfor det tok 50 minutter å varme opp kraft. En av de dårligste var at de måtte koke nudler.

Ha! Etter 50 minutter ville de nok ikke vært så faste som disse. For den vietnamesiske udon-suppen var unektelig veldig god, men selv ikke smaksrik kraft med nudler og svinekjøtt greide å dra oss opp av vårt miserable humør. Men vi skjønte såpass at vi måtte gi Bei Bei en sjanse til. En annen gang.

Så derfor sitter vi her ved samme bord noen ettermiddager senere. Ingen kø, men en blid servitør har tatt opp bestilling ved bordet og hentet en liten Kirin-øl til oss hver. Det hele tok fire minutter fra vi gikk inn døren. Det er som å være et helt annet sted.

Bei Bei er restaurantkjeden Monsuns minste sted, et lite fast food-kjøkken på gateplan utenfor den rosa fusionrestauranten Ching Ching helt nederst på Løkka. Her serveres asiatisk gatemat, ulike «bowls» og sushi. De fleste kundene gjør nok som nettsiden anbefaler – grab and go – men det lille, rustikke lokalet har også bordplass til rundt 20.

Vi bestiller kyllingvinger, sommerruller og to ulike typer risboller. Denne gangen kommer rettene som perler på en snor. Willis koreanskinspirerte kyllingvinger med hot gochujang-saus og revet parmesan er glovarme, saftige og herlig klissete. En deilig, grisete liten forrett. Mine store sommerruller er fylt med nudler, svinekjøtt, reker og salat. Hoi sin-sausen serveres overraskende nok varm, og det passer jo en hustrig høstkveld.

Jeg har våget meg på røkt tofu til hovedrett, mens Willie velger trygt og kjent: lett grillet laks. Vi får hver vår store bolle med ris. Mens min er fylt opp med små biter tofu, spinat, revet gulrot og pickles, er Willies dekket av sjøgress, edamamebønner, laks, avokado og to nyfriterte tempurascampier. I midten ligger det en liten skål med saus, av typen grill til meg og chilimajones til laksen.

Det siste er ikke så vellykket. Det blir for fett og kraftig å bruke som dressing, så Willie forsyner seg av soyaflasken på bordet i stedet. Min grillsaus passer derimot fint.

Det er masse mat i begge skåler, ingen av oss orker alt. Jeg lar også en del tofu ligge. Både konsistensen og den røkte smaken blir litt kvalmende i lengden.

En liten time etter at vi satte oss ved vinduet, står vi på gaten igjen, ferdige med en velsmakende og rimelig treretter. Vi avsluttet måltidet med Bei Beis eneste dessert, fritert banan. Også den har høy kvalitet. Deigen rundt frukten minner om spanske churros, sprø og passe søt.

Ikke vet vi hva som kollapset første gang vi besøkte Bei Bei. Kanskje var vi i the Upside Down, eller en annen alternativ virkelighet. For dette ligner ikke engang.