Izakaya er restauranten man aldri blir lei

Seks-syv personer har allerede samlet seg utenfor. Det er en type kø man lett kan få angst av. Ingen struktur, ingen regler. Folk står hulter til bulter. Hvem er egentlig først?

Dette er ikke første gangen jeg står lett stresset utenfor Izakaya. Restauranten åpner klokken 17. Det er ikke mulig å booke bord. Derfor er det ofte en haug av folk utenfor, kvarteret før de åpner.

Passende nok er kvelden som venter innenfor dørene like rotete – og sjarmerende – som køen.

Hva må til for å kalle en restaurant eller bar for en institusjon? Dette hullet i veggen har vært en del av byen i omtrent ti år. Det har ikke fornyet seg i særlig grad. Kanskje det er dét som skal til for å få institusjons-klistremerket?

Du vet hva du får, og du vet at det er godt.

På et blunk er det fullt. Det fortsetter likevel å komme folk. De får tilbud om å vente utenfor med en øl i hånden. Et tilbud mange takker ja til.

Vi går ned et par trappetrinn og inn i lokalet. Der dominerer et rødt lys takket være røde rislamper som henger rundt omkring.

Her er det enkelt og røft. Gjestene sitter på benker, det er gamle japanske filmplakater på veggene, store kjøleskap med et ålreit utvalg av japansk og koreansk øl står ved sidene av bordene. I det ene rommet er også en liten bar der hyllene avslører at dette er et bra sted å slukke sake-tørsten.

Zen er det beste ordet for å beskrive servitørene. De jobber som maur i de tre rommene som utgjør lokalet. Vennlige, ikke stressett. Heller ikke nonchalant uinteresserte – som er blitt normalen på mange nye steder for tiden.

Institusjonen Izakaya har servert koreanske pannekaker og japanske gyoza så lenge jeg kan huske. At menyens to nye retter annonseres med flere ark som er teipet på veggene rundt om i lokalet, sier jo sitt. Det er ikke hver dag menyen fornyes.

Begge nyhetene inneholder aubergine. Den ene er vegansk. Vi går for den med aubergine og svinekjøtt – mabo nasu – i en sterk saus som gir oss umami, salt og litt chili. Her er det mye saus, men ingen skje, ris eller brød for få det i seg. Jeg kunne selvsagt drukket fra skålen, men aller helst skulle jeg helt sausen over litt klebrig ris og slurpet det i meg.

Soyasausen som følger med gyozaen, er lys med et hint av syre. Helt perfekt til gyoza som er blitt både stekt og dampet.

Retten jeg alltid bestiller har jeg selvsagt bestilt også i dag. Den skuffer aldri. En pannekake med spinat og ost har både myke og sprø deler. Ved siden av kommer en soyabasert dipp med urter og en mild sødme. Dette er perfekt til en lys øl.

Mazemen må være kveldens beste rett. Det er en skål med nudler og posjert egg til 125 kroner. Myke, men spenstige nudler som er gode sammen med vårløk, litt soyasaus og chili. Det er gjestene selv som mikser sausen ved å lage hull i eggeplommen og røre den sammen med nudlene.

Lider du av høst-fatigue? Stikk innom og spis mazemen.

Det samme gjelder Izakayas kylling- og karrisuppe. Perfekt høstmat med kraft, salt og gul karri.

Så til to av kveldens retter som jeg ikke liker noe særlig. En liten kule kremost med honning og miso er en av dem. Ved siden av osten er små kjeks man finner i butikken. Det smaker kremost med honning, ikke så mye mer.

Wakame – sjøtang i eddikdressing – smaker sjø og eddik, men det er litt rart å få denne helt til slutt. Retten funker nok best som tilbehør eller som en liten snack får å vekke appetitten. Vi får den idet dessertmagene begynner å rumle.

Rumle, rumle. Vi bestiller to av to desserter på menyen.

Svart sesam-is har vært på menyen så lenge jeg kan huske. Ikke så rart, for dette er skikkelig godt. I kveld får isen vår også følge av en mørk sirup. Her skulle jeg ønske at isen var litt bedre temperert. Noen av bitene er for harde.

De har også hjemmelagde sjokoladetrøfler. Og det vil vi jo ha. Servitøren vår forteller at dagens smaker er solbær + earl grey og sake + rødbete.

Yum, jeg elsker at man får en raus porsjon med dette. Fyldige, myke, fudgy trøfler. Tydelig smak av bergamot (sitrusfrukten i earl grey-te) og en litt mildere variant med hint av rødbete er et perfekt punktum.

Her er det vanskelig å lande på en karakter. Det er et par av rettene som ikke helt fenger, men det er også mye som er så godt at man glemmer nedturene.