«Munch»-filmen er ikke for nybegynnere

Henrik M. Dahlsbakken («Cave», «Rett vest», «Prosjekt Z») har laget sin kunstnerisk mest ambisiøse film til nå.

Noe fungerer veldig godt i filmen om Edvard Munch. Andre elementer ødelegger. Det gjør filmen sammensatt og med et visuelt uttrykk som spriker i flere retninger.

Filmen starter med å presentere oss for de fire tidsepokene og de fire skuespillerne som tolker Munch: Alfred Ekker Strande er Munch som ung, Mattis Herman Nyquist tolker ham som 30-åring, Ola G. Furuseth spiller ham i 40-årene, og Anne Krigsvoll viser ham som 80-åring.

De fire epokene som skildres, har også forskjellige manusforfattere: Fredrik Høyer, Mattis Herman Nyquist, Gine Cornelia Pedersen og Eivind Sæther.

Dette er ikke en fra A til Å- biografi, men en film som ser nærmere på avgjørende hendelser i kunstnerens liv. «Munch» er ikke for nybegynnere. Den krever kunnskap om kunstneren.

Filmen starter i 1885. Munch har nettopp kommet hjem fra Paris og tilbringer sommeren i Åsgårdstrand. Her treffer han den eldre og gifte Milly Thaulow (Thea Lambrechts Vaulen). Hun regnes som Munchs første kjærlighet.

I disse lyse og sommerlige sekvensene greier Dahlsbakken å formidle et inntrykk av kunstneren som en følsom ung mann. Regissøren er også filmens produksjonsdesigner. I mange av scenene han har bygd opp, kan du ane inspirasjonen til noen av Munchs kjente malerier.

Berlin er sekvensen som voldte meg størst problem. Den fikk jeg aldri tak på. Hva er motivasjonen for å legge handlingen til dagens Berlin? Da mobilen ringte, trodde jeg at noen i salen hadde glemt å skru av lyden.

Det er synd at det er Berlin-sekvensen som gir minst mening. Det var i denne perioden Munch skapte «Skrik», «Vampyr» og «Madonna».

Filmen tar for seg utstillingen i Berlin Kunstnerforening i 1892. Dahlsbakken fremstiller det som om at utstillingen aldri åpnet. Det stemmer ikke. Etter å ha vakt avsky blant publikum og kritikere ble den stengt etter en uke. Jeg har ingen problemer med at man tar seg kunstneriske friheter, men hvorfor denne endringen? Hele sekvensen er meg en gåte. Den fungerte ikke for meg.

August Strindberg er blitt kvinne og spilles av Lisa Carlehed. Gustav Vigeland (Nader Khademi) tar på seg rød parykk og slår seg løs på nattklubb. Er det en fortolkning av bohemer på syretripp? Munch levde et hardt og utsvevende liv i denne perioden, og Mattis Herman Nyquist er frenetisk og desperat. Men betydningen av hendelsen i Berlin formidles ikke godt nok.

Dialogen handler om kunst, men lodder ikke dypere enn at man kunne overhørt noe lignende på fest på Blindern etter altfor mye vin. På meg fremstår dette fortellergrepet som umotivert.

Sekvensen i København er bedre. Munch festet og drakk – en flaske konjakk om dagen, sier han i en scene. Til slutt kom sammenbruddet. Han legger seg inn på Dr. Jacobsons nerveklinikk.

Her beveger bildene seg over i svart/hvitt filmet i det som kalles academy ratio (1,37 : 1). Det trekker paralleller til ekspresjonismen. Tradisjonelt brukes begrepet for å beskrive kunstnerens subjektive forhold til virkeligheten. I Furuseths Munch vender vi blikket innover i et konfliktfylt sinn. Skuespilleren er naken, sårbar og viser oss mannen bak kunsten. Innslagene av animasjon og bruk av Munchs kunst kommer til sin rett her.

Siste epoken er krigsårene på Ekely. Jeg skal ikke spekulere på hvorfor Henrik M. Dahlsbakken har valgt Anne Krigsvoll i rollen som den eldre kunstneren. Uansett hva man måtte mene om «kjønnsskiftet», så fungerer det.

I Krigsvolls tolkning er han som en slags Gollum som vandrer rundt blant sine kunstskatter. Det er rørende, melankolsk og litt søtt. Han er urolig for hva som vil skje dersom tyskerne slår kloa i maleriene. Samtalene med kunstsamler Rolf Stenersen (Anders Baasmo) er fine og utdypende elementer.

Dahlsbakkens «Munch» og Todd Haynes «I'm Not There» har noen fellestrekk. Her ble Bob Dylan tolket av flere forskjellige skuespillere, blant dem Cate Blanchett.

Jeg vil tro at et av målene med å få så forskjellige skuespillere til å tolke kunstneren er å vise at han var en kompleks personlighet. Det aspektet får Dahlsbakken frem. Det er for øvrig én ting jeg savner: et overordnet blikk på Munchs betydning i kunsthistorien.

Fordi segmentene er så forskjellige i form og tone, flyter ikke alt like sømløst. Det gir filmen et springende preg. Det klippes kjapt mellom de forskjellige epokene, og det hindrer emosjonelt engasjement. «Munch» er blitt en utfordrende og interessant film, men ikke uten lyter.