Hitchhiker har haiket i feil retning

Dette er historien om restauranten som stengte dørene med et hint om at de planla å komme tilbake i ny drakt.

Vi ventet.

Omtrent fem måneder brukte de. Og plutselig var nyheten ute. Streetfood-favoritten var endelig tilbake.

Men hva slags sted er Hitchhiker 2.0?

Hitchhiker og Lava-gruppen skal ha mye av æren for at streetfood ble en greie i Oslo. For en fryd det var da de åpnet restaurant i Mathallens andre etasje for omtrent ti år siden. Koreansk, kinesisk, japansk, mat på pinne, mat som beveget seg.

Jeg hadde derfor en del forventninger til relanseringen.

Restauranten har nemlig flyttet til Kvadraturen. Der har de tatt over lokalene og kjøkkenet til Sentralen. Det betyr at rødbetetartar og de andre rettene Sentralen tviholdt på, er long gone.

Som tidligere er Hitchhiker hovedsakelig inspirert av Sørøst-Asia. Vi går for den store set-menyen, men det er også mulig å velge en liten meny eller velge fritt fra à la carte.

Måltidets første rett er en av de mest uinspirerte. Servitøren forsvinner uten å presentere maten, men jeg har heldigvis tatt bilde av menyen. Vi har fått skiver av ørret som er lett grillet på den ene siden. Én skive syltet ingefær er gjemt under masse finnkuttet vårløk og tobiko (rogn). Sausen er laget med soyasaus og risvin. Det er friskt, men veldig basic.

Før de har ryddet vekk tallerkenen, er neste rett kommet til bordet. Vi får en kurv fullt av en type flatbrød med urter og smør. Og en tallerken med hver vår halve aubergine.

Denne gangen forter jeg meg å spørre hva vi har fått. Servitøren rekker altså ikke å løpe videre, noe det virker som hun vil.

– Det er aubergine, og dette er ørreten.

Ørreten? Vi må spørre for å sjekke om vi hørte rett. Hun bekrefter at jo, det er ørret som er smurt på auberginen.

Det er det ikke. Den har fått et lag med blant annet miso (fermentert soya) og sesamfrø.

Auberginen er dessverre for lite stekt. Og hvorfor har vi fått dette flatbrødet til? Hver for seg smaker dette helt ok, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal spise de sammen. Skal jeg kutte en skive aubergine og plassere på brødet?

Servitøren vår nærmest løper rundt i lokalet. Noe som er litt rart med tanke på at det er få gjester her i kveld. Hun vet ikke hva dagens hvitvin på glass er. Hun sier hun skal sjekke, men glemmer det.

En annen ting som har skjedd siden sist jeg besøkte Hitchhiker, er at Eik servering har kjøpt opp stedet. Utelivsaktøren kjøper opp stadig flere av byens gode – og mindre gode – restauranter. Historien som fortelles , for eksempel til E24, er de mange serveringsstedene skal nyte godt av stordriftsfordeler nå som de har samme eier. Spørsmålet er om det gagner gjestene eller eierne mest.

Kvelden vi tilbringer på nye Hitchhiker tilsier at det er de med pengekassen som er vinnerne her.

Hvorfor topper de ikke laget i starten av en relansering? Er ikke en av fordelene ved å være på eiersiden til 50 av byens serveringssteder, at du har tilgang på veldig bra personell?

Restaurantsjefen burde ha preppet servitørene bedre og i det minste ha forsikret seg om at de vet hva de serverer. Hør på kjøkkenet, noter, pugg. Og spesielt i startfasen – det er jo nå ryktet om at Hitchhiker er tilbake, skal spres.

Neste rett er husets dumplings toppet med bonitoflak. Det er disse flakene som gjorde at man fikk store øyne da restauranten åpnet første gang. Vi var mange som snakket om «levende» retter, med sine dansende flak av tørket fisk.

Denne retten er helt grei. Det er en ganske salt saus, dumplingene er milde. Jeg savner andre smaker enn soya og vårløk.

Skinnstekt uer med XO-saus (chilisaus med blant annet tørket sjømat) er et smaksmessig høydepunkt, men her skulle jeg gjerne spist det sprø skinnet. Det er dessverre blitt mykt igjen fordi kjøkkenet har smurt sausen på. Kunne de servert sausen under fiskebitene?

Ifølge menyen skulle vi fått en servering med bao før ueren. Den har vi ikke fått. Servitøren vår sjekker raskt med kjøkkenet.

Det viser seg at vi følger bedre med enn både kjøkkenet og servitørene. En tallerken med to minibaguetter fylt med skalldyrsalat flyr ut av kjøkkenet. Vi får ikke vite hva vi har fått, men det smaker som en veldig fet lobster roll. Det drypper lett av spicy fett når man tar en bit. Retten har potensial, men den trenger flere friske elementer.

Etter skalldyr-baoen får vi ribbe. Den er mør og har en deilig søt og salt saus. Ved siden av har vi fått pak choy og ris toppet med puffet ris. Det er mettende og absolutt godt, men gjør ikke noe ut av seg, slik en hovedrett bør.

Matchavaffel er kveldens dessert. Matcha er pulveriserte grønne teblader. Den eneste matchaen jeg kan finne er en kvart teskje drysset over et hjørne av vaffelen.

Vaffelen er tredd på en trepinne, du vet den typen man får på kaffebarer om man vil røre i kaffen på farten. Den er ikke direkte robust. Så den fiffige ideen om at gjestene får en vaffel på pinne, funker ikke i praksis.

Det er crispy, søtt og godt. Men i tråd med resten av kvelden, litt uinspirert og kjedelig.

Hitchhiker! Hva var vel poenget med å bli kjøpt opp av folk med masse kapital, når det ikke er blitt utnyttet til å gjøre restauranten bedre? På tide å tenke nytt! Som dere jo var så gode på ... for ti år siden.