Premisset for «R.I.P. Henry» er like enkelt som det er solid. En lege må redde seg selv, og sykdommen gir han en kamp mot klokken.
Henry Johnsen er lege i Odda, på sykehusets akuttkirurgiske avdeling. Der skjeller han ut alle som kommer i hans vei, før han finner frem skalpellen og redder liv med stødig kirurghånd og skarp legehjerne. Han er arrogant og selvsikker som en Hardangerfjordens Doctor Strange.
Som med Doctor Strange får også Henry skjebnen i fanget. En kreftsvulst ser ut til å være uhelbredelig. Henry blir bestemt på å finne en kur. Jommen om han ikke også begynner å operere på seg selv. Alt skjer i hemmelighet. Egoet hans tillater ikke at en aldri så liten kreftsvulst skal få ødelegge en prestisjetung overgang til Haukeland sykehus.
Mads Ousdal loser oss gjennom et spekter av menneskelige følelser. Foto: Viaplay
Dansk doktordame endrer livet i Odda
Selve jakten på en kur blir overraskende fort en metafor for resten av livet i vest. «RIP Henry» blir like mye et magisk lite bygdedrama (ja da, jeg vet at Odda har bystatus, men sjangermessig er det bygdedrama) fra Odda som falmende industristorhet.
Serien fletter sammen en rekke hendelser. Bygdas ny lege, den danske Agnes, får mye plass. Henrys kollegers kamp mot nedleggelse av akuttkirurgisk avdeling på det lille sykehuset i Odda blir også viktig.
Disse historiene støttes opp av en rekke mindre fortellinger. En pasient får en mystisk sykdom som en ambulansesjåfør forsøker å løse. Noen unger i nabolaget må på legevakten etter å ha puttet stein i nesen.
Etter hvert forstår vi også at Henry har en personlig tragedie bak seg. Gjennom sykdommen, nedleggelsen og møtet med Agnes blir han tvunget til å finne seg selv. Skallet av arroganse må omsider brytes.
Julie Helene Vang bidrar til at man glemmer de mange småfeilene i «R.I.P. Henry». Hun spiller den danske doktoren Agnes. Foto: Viaplay
Påklistret Humlepung
«R.I.P. Henry» har noen svakheter, men de overskygges ofte av seriens mange kvaliteter. Mads Ousdal og Julie Agnete Vang i hovedrollene er trygge fartøyer for menneskelige følelser. Spesielt sistnevnte spiller ut all sin sjarm i en godt skrevet rolle. Som en varm dansk Beth Dutton tar hun Odda og seerne med storm.
Hardangerfjord-koloritten føles dog noe mer påklistret. Radioklipp med Hallgeir Opedal og insisterende prat om sidervarianten Humlepung blir hengende i luften. Oddas stolte industrihistorie og turistmålet får litt av samme behandling, men disse grepene får uttelling når de hentes inn mot slutten av serien.
De lokale karakterene er mer karikerte, men oppfyller sine roller i vindskeivt bygdedrama. Den av birollene som er mest utviklet, er Harrys svoger Ola. Han får en teatralsk, men sympatisk rolle som bluessanger, fyllepoet og spøkelse.
Odda og Hardangerfjorden er en viktig kulisse i «R.I.P. Henry». Foto: Viaplay
Uskikket lege
Spøkelser, sier du? Man bør være like åpent anlagt som Fox Mulder fra «The X-Files» for å svelge serien. Man må ville tro. «R.I.P. Henry» lener seg mye på syner som forårsakes av Henrys sykdomsbilde. Når historien skal fortelle oss noe om hans utvikling, gir kreftsvulsten ham hallusinasjoner som hjelper handlingen fremover.
Dermed blir det åpenbart at Henry er en komplett uskikket lege. Han burde vært i permisjon og under behandling. Handlingen bryter ofte med vanlig logikk, og som seer blir vi ofte bedt om å tro på den lille verden serien har skapt. De logiske bristene trumfes av et sympatisk og velformidlet budskap man gjerne vil kjenne seg igjen i.
Byråkratiet Henrys kolleger kjemper mot, er en like vanskelig motstander som Henrys kreftsvulst. Leger og sykepleiere kakler om pasienter og sykdommer som i en syklubb. «Taushetsplikten er du ikke så god på», sier han oppgitt til en farmasøyt. Det er slike øyeblikk som får seeren på Henrys lag. Til tross for sine feil forteller serien en gjenkjennelig og varm historie.
