Føles som en parodi på amerikansk dinerkultur. Men maten er ingen spøk.

En vegg full av amerikanske bilskilt. Båser og stoler trukket i skai. Bilder av pinuper som serverer milkshake. Det føles ikke helt autentisk dette her.

Heldigvis blir omgivelsene fort glemt så fort maten er på bordet.

BFF har to filialer, en i Bygdøy allé og en på Torshov. Vi har tatt turen til sistnevnte. Jeg har på forhånd gransket menyen og vet det venter mengder med kjøtt.

Det skal vise seg at til og med en matanmelders magesekk blir for liten her. Porsjonene er mildt sagt rause.

BFF Torhov har to etasjer. Det er plass til veldig mange. Nesten litt for god plass, for det føles veldig tomt med fire bord fylt denne ettermiddagen.

– Ja, skal du ha en til?

Servitøren blunker og er lur i blikket. Jeg har så vidt tatt to slurker av ølet. Fint at hun er på. For all del. Men ser hun ikke det fulle glasset?

Dette blir en gjenganger i løpet av de to timene vi er på BFF. Jeg får stadig vekk tilbud om øl, selv om jeg har.

Nå kommer hun mot oss igjen. Denne gangen med et brett fullt av kjøtt.

– Oi, er alt dette til oss?

Det kommer mer. Vi har bestilt en såkalt BBQ planke for to personer, men mengdene kjøtt vi er i ferd med å bli servert, hadde ingen av oss forventet.

Hun går frem og tilbake fra kjøkkenet to ganger til. En stor skål med pulled pork, en skål med mac and cheese, potetstappe med saus og to bisquits (et slags rundstykke laget med mørdeig).

På brettet har vi fått to typer pølse, spareribs, fritert kylling, maiskolbe og litt salat.

Den ene pølsen har godt med krydder. Jeg smaker chili og hvitløk. Den er ordentlig kjøttfull og god, spesielt til potetstappe med en søtlig brun saus. Også pølse nummer to leverer. Dette er en ostepølse med litt mildere smaker.

Den friterte kyllingen knaser i munnen. Det er noen deler av den som ikke er helt sprø, men det er helt tilgitt fordi kyllingkjøttet er saftig, og de sprø bitene er nydelige når de dyppes i den skarpe BBQ-sausen.

Spareribsene har en søt glaze, men det er lite av den. Her kunne de gjerne pøst på. De faller heller ikke helt av beinet. Av kjøttkomponentene er det dessverre disse som kommer dårligst ut. Og det er jo synd, for jeg mener at spareribs som konsept er trekkplasteret til kjøkken som dette.

Heller ikke maisen lever ut sitt fulle potensial. Den er blitt svakt grillet eller stekt på den ene siden, men er ellers helt gul.

Grillet mais med smør er jo egentlig ganske enkelt å få til bra. Denne varianten er helt ok, men vi er jo på steakhouse. Det skal ikke være noe spørsmål om maisen har vært på en grill eller ikke.

Jeg vet ikke om det er morsomt, rart eller fint, men de har en bunke med takeaway-bokser på et bord like ved oss. Det betyr nok at det fort blir for mye mat for folk.

Servitøren vår smiler lurt til oss og spør om vi vil ha med resten hjem.

– Så bra at hun spør om det, for noen kan kanskje synes det er litt flaut å be om doggybag, sier vennen min.

Vi klarer å fylle to store bokser med rester.

Er det noe ved dette måltidet som får meg til å snakke om det med venner og familie? Kommer jeg til å si «dere må prøve ...»? Nei.

Alt er godt, og som man sier i USA «comforting». Det er ingen showstoppere her.

Og så er det småting da. Ting som kunne dratt opp opplevelsen, men som i stedet ødelegger litt.

Salat uten dressing. Tre sylteagurker som skal deles av to personer. Støvete gulv. En servitør som maser om øl.

De har ikke andre desserter enn en lang liste milkshakes. Det kunne de jo gjerne hatt. Vi tar en cold brew coffee milkshake på deling. Jeg vet ikke, men jeg lurer på om det er litt fløte inni der. Den er nemlig fet og deilig. Den er også luftig, søt og helt nødvendig etter det som føles som kilovis med kjøtt.

BFF tilfredsstiller den kjøttglade. Filialen på Torshov er så stor at det fort føles tomt og ukoselig der. Det er synd. For dette kunne vært et perfekt sted for familiemiddager eller vennetreff på en hverdag.