Mørket senker seg i «True Detective: Night Country»

Om du trenger en serie for å få litt innbilt varme i en frossen vinterkropp, er ikke «True Detective: Night Country» stedet å trykke play.

Her blåser det så mye frostrøyk over den arktiske tundraen at jeg frykter for at TV-en skal stivne av kald skrekk.

Serien heter «True Detective: Night Country», men er fjerde sesong av «True Detective»-franchisen. Du vet, serien som startet med at Matthew McConaughey erklærte at tiden er en flat sirkel, mens han ble guttakompis med Woody Harrelson under jakten på en seriemorder i Louisiana.

Historien i fjerde sesong var egentlig ikke planlagt som en del av analogiserien. Da serieskaper Nic Pizzalotto brukte for lang tid på sin ambisiøse historie, hentet HBO inn mexicanske Isso López. Hun justerte litt på sin egen krimhistorie, snek inn noen referanser til flate sirkler, og vips så var hun på plass i «True Detective»-land.

Legenden Jodie Foster spiller Liz Danvers. Danvers er en bister politidetektiv som er tvangsflyttet til Ennis, Alaska. Den fiktive landsbyen har mørketiden for døren. Den lange natten venter.

Solen har knapt vinket adjø før et knippe vitenskapsmenn forsvinner fra en isolert forskningsstasjon. De blir funnet frosset til døde med de mest pinefulle ansiktsuttrykk. Tungene mangler. Man måtte tine dem opp over flere dager i den lokale ishallen før obduksjon var mulig.

Liz Danvers har en broket forsamling hjelpere på det lokale politikontoret. Evangeline Navarro, en tidligere makker, er først en person Liz nøler med å samarbeide med. Grunnen til denne motviljen er en nøkkelkomponent i det plottet som gradvis tar form.

Hank Prior er en lurvete, sleip politimann som stikker kjepper i hjulene for de fleste. Sønnen Peter Prior jobber på samme kontor. I sin iver etter kunnskap og fremgang graviterer han mot Danvers erfaring og kompromissløshet.

Rundt dem er byen fylt av frosne sjeler. De lokale urinnvånerne protesterer mot gruveselskapet som forurenser. Gruveselskapet synes det er plagsomt med for mye drapsetterforskning.

Spøkelsene vandrer hvileløst inn og ut av den drømmeaktige tilstanden alle andre enn Danvers og Peter Prior ser ut til å befinne seg i. For ja da, «True Detective» flørter med overnaturlige fenomener.

Etter den oppsiktsvekkende første sesongen, er meningene delte når det gjelder kvaliteten på de påfølgende sesongene. Selv holder jeg en knapp på at sesong to er en undervurdert perle. Samtidig er jeg såpass i undertall – jeg vet kun om to andre som er enige med meg – at jeg skjønner hvorfor HBO Max bruker suksessformelen som gjorde serien til et viktig varemerke.

Gjennom episodene dyrker «True Detective: Night Country» mange kjente elementer fra første sesong. Motsetningene Danvers og Navarro blir en handlekraftig, kranglete duo.

De tar kjøreturer med livsfilosofi på pratekartet. Den mørke luften hvisker av overtro. Okkulte symboler dukker opp. Drapsgåten eskalerer. Atmosfæren henter åpenbart mer inspirasjon fra «The Thing» enn «Det gode liv i Alaska» (som skandaløst nok ikke er tilgjengelig på strømming!), samtidig som den planter så mange stolper som mulig i «True Detective»-land. Det er et vellykket grep.

Samtidig er serien et svar på den første sesongen. Den breiale mannligheten er blitt feminin bonding. Louisiana-varmen erstattes av Alaska-kulde. Tåkeprat viker for Danvers rett-på-sak fasade. Slik blir dette en respektfull, men annerledes oppfølger. Den korte sesongen gjør også at det litt seige plottet ikke tynger serien, før det brått eksploderer i et overraskende og tett krimklimaks.

«Night Country» er ikke bare mystisk drama. Den handler også om vold og krim og hvordan kjappe avgjørelser blir skjebnesvangre. Her lykkes den med å gi gode portretter av Danvers og Navarro, men også av unge og naive, men smarte Peter Prior.

Hans spagat mellom familie og jobb blir den mest hverdagslige konflikten i serien, før Peter selv må ta seriens kanskje viktigste avgjørelse. Der og da får vi seriens høfligste nikk til sosialrealistisk krim som Norden er blitt så flink på. Serien er da også innspilt på Island. Sagaøya kler meget godt å gestalte iskalde Alaska.

Det er dog litt underlig at de utegående politifolkene sjelden eller aldri drar opp glidelåsene på sine dyre dunjakker, men vi setter det på kontoen for at fete jakker ser kulere ut når de er åpne.

Jodie Foster bærer serien. Hennes erfarne hender løfter frem en relativ nykommer som Kali Reis. Noen husker henne kanskje som verdensmester i boksing og Cecilie Brækhus-motstander i 2018. Hun er et interessant navn å følge videre.

«True Detective: Night Country» er såpass sterk i sin gjennomføring og skummel i sin grunntone at vi lett kommer til å huske hennes karakteristiske, værbitte ansikt fra de kalde nettene på isen.