Hvorfor er «Sound of Freedom» blitt en milliardsensasjon?

Donald Trump hyller filmen som en hevn over Hollywood. Amerikanske kristenbloggere spekulerer på om Lucifer og kinoeiere prøver å stoppe dens budskap. Konspirasjonsteorier fra QAnon ruver i bakgrunnen.

Hva gjør at den fem år gamle filmen «Sound of Freedom» snart runder halvannen milliard kroner i billettinntekter?

Til tross for den enorme suksessen er filmen foreløpig ikke plukket opp av en norsk filmdistributør, skriver billettportalen Filmweb i en melding. De får spørsmål fra publikum som vil se den. Siden jeg for tiden bor i USA, dro jeg på kino på Manhattan for å finne ut hva alt dette oppstyret handler om.

I skrivende stund er over 12 millioner billetter blitt solgt til filmen om pedojegeren Tim Ballard, spilt av Jim Caviezel. Det er seks ganger målet på to millioner.

Men før «Sound of Freedom» fikk premiere 4. juli, hadde den en lang vei til amerikanske kinosaler.

Etter produksjonen i 2018 ble distribusjonsselskapet 21st Century Fox kjøpt opp av Disney. Den ferdig innspilte «Sound of Freedom» ble lagt på hyllen. Der ble den liggende til det kristne selskapet Angel Studios kjøpte den tidligere i år.

Lanseringen ble finansiert av kommersiell crowdfunding. 7000 investorer sørget for 5 millioner dollar i startkapital. Den viktigste planen var at publikum skulle involveres. Den jobben gikk til filmens stjerne, Jim Caviezel, kjent som Jesus i Mel Gibsons «Passion of the Christ». Han er dypt religiøs.

Og det er rundt ham de største kontroversene nå spinner.

Caviezel sier at filmen ikke har noe med konspirasjonsteorien QAnon å gjøre. Men i anledning filmen forsvarer og videreformidler han QAnon-teorier i ytre høyre-medier.

QAnon er sammensatt, men en påstand om at verden egentlig styres av en global elite av pedofile, står sentralt. Ideen om at Trump er den eneste som kan redde oss fra dette, har også stor utbredelse, ifølge New York Times. Slik er QAnon tett sammenvevd med politikken.

Nå i juni snakket Caviezel om stoffet adrenokrom i podkasten War Room. Den ledes av Trumps tidligere rådgiver Steve Bannon. Stoffet er «et elitedop som de har brukt i mange år. Det er ti ganger mer potent enn heroin», sa skuespilleren. Den feilaktige påstanden er at stoffet «høstes» fra redde barn som er utsatt for menneskehandel.

«Tror dere virkelig at Biden er president i USA», spurte han. «Vær så snill. Hvem er dukkemesterne?»

Filmen nevner ikke konspirasjonene, men kritikere mener den brukes til å fyre opp under dem. Regissøren har avvist at QAnon-teorier var i tankene hans da han skrev den i 2017. På den tiden var QAnon så vidt i gang på smale nettforumer, men tok ikke av før i 2020, skriver Vanity Fair.

Det er vanskelig å si i hvilken grad millioner av publikummere forholder seg til QAnon-koblingene. Men Cavaziel er sentral i filmens kristenaktivistiske strategi.

Under rulleteksten i filmen henvender Cavaziel seg til publikum. «God’s children are not for sale», sier han. Via en QR-kode kan kinogjengere kjøpe billetter til andre.

Taktikken kalles pay-it-forward. Slik selges billetter som ikke nødvendigvis brukes. Kinogjengere melder om halvfulle saler på utsolgte visninger. Men «Sound of Freedom» tjener uansett godt over milliarden.

Filmen har snart utkonkurrert Hollywood-giganten «Indiana Jones and the Dial of Destiny» på det amerikanske markedet.

På Regal Cinemas i New York tror jeg først at påstandene om større billettsalg enn oppmøte stemmer. Salkartet sier at ti har kjøpt billett i den lille salen til formiddagsvisning, men bare fem har møtt opp. 40 minutter senere kommer likevel de siste, så den teorien legges hvert fall død for dagens visning. Flere av visningene på kvelden er utsolgt på kinoens nettside.

Men de trege kinogjengerne går glipp av den klart beste delen av filmen. I løpet av de første 40 minuttene har Homeland Security-agent Ballard arrestert en pedofil amerikaner. Han har lokket pedoen til å tro at han også liker barn, og arrestert ham en gang til – med enda drøyere anklager.

Slik klarer Ballard å få løst en colombiansk åtteåring ut av menneskesmuglernes klør. Ballard har likevel blitt fanget av mørket. Lyset som skal sette ham fri og drive resten av filmen, er letingen etter åtteårings søster. Et eller annet sted er hun fanget og selges.

Ballard starter jakten som en énmannshær Denzel Washington hadde vært stolt av. Etter sterke scener hvor håpefulle colombianske barn blir sminket og pyntet for kidnapping og salg, forstår vi Ballards indre flamme. De kvalmende scenene er godt komponert og skaper spenning og harme.

«Sound of Freedom» er ingen konspirasjonsfilm. Den handler ikke om øgler forkledd som elitemennesker med pizzakjellere fulle av kidnappede barn. Det er en ganske rett frem, men seig redd barna-film med klangbunn i hevnfilmer som «Taken» og «The Equalizer». Den når likevel aldri disse hardkokte, velkomponerte thrillerne til knærne.

Det er heller ikke en krise av en film. Ballards jakt er sobert presentert. Det kler Caviezels spillestil å gestalte en mutt etterforsker med et stort moralsk kompass. Karakterene han omgir seg med, er derimot stort sett kjedelige og tilfører historien lite.

Den eneste karakteren som hjelper Caviezels Ballard, er Bill Camps som Vampiro, en tidligere kartellmann som har dedikert livet til å redde barn fra menneskesmuglere. Samspillet mellom Camp og Caviezel blir filmens bærebjelke frem mot det siste oppgjøret i jungelen. Dessverre blir Ballards livsfarlige reise inn i en lovløs jungel et antiklimatisk actionoppgjør med svettende gangstere, selv om vi får en slags naturlig konklusjon på handlingen.

Er «Sound of Freedom» en viktig film? Tematikken er sterk nok. Filmmediets lyskaster på enkeltskjebner for å heve større saker, fungerer for filmen.

Er det en god film? Ikke veldig.

Starten er fengslende og godt stablet. Enkeltscener mellom Vampiro og Ballard kan konkurrere med det meste av rett-på-Netflix-actionfilmer som pumpes ut på strømmetjenestene. Mellom dette er filmen en repeterende, lite utviklet film om en manns gode kamp mot mange menns onde.

Filmen går tom for bensin. Der den prøver å være harmdirrende og mektig, blir den mest langdryg. Det er likevel fascinerende å se Jim Caviezel – kristenfolkets egen Tom Cruise – så innbitt og insisterende gjøre sin tolkning av Ballards kontroversielle karriere.

Suksessen har ført til krav om at norske kinoer skal sette den opp. I sosiale medier hintes det om motarbeidelse av filmen. Jeg ser ikke bort fra at «Sound of Freedom» kan få et helt greit liv på norske kinoer når filmdistributørene kommer hjem fra fellesferie og skal fylle kinosalene med høstprogram.