Johnny Depp i tafatt drama om spektakulær klassereise

Hvordan Jeanne Bécu ble komtessen av Barry og favoritt-kurtisanen til Ludvig den 15. tilhører en av de sensasjonelle klassereisene i fransk historie.

Det er ikke vanskelig å forstå regissør og skuespiller Maïwenns fascinasjon for denne mytiske kvinnen som til slutt havnet i giljotinen under revolusjonen.

Men selve klassereisen får vi vite lite om. Vi får kort se Jeanne som en liten pygmalion hos en rekke adelsmenn som mer enn gjerne vil oppdra den oppvakte skjønnheten.

Hun blir tidlig gjort oppmerksom på at hun bare har to veivalg i livet: hun kan enten bli nonne eller kurtisane. Jeanne velger det siste. Menn kan hun til en viss grad håndtere. Gud har hun aldri forstått noe av.

Maïwenn, som selv spiller Jeanne i voksen alder, lar henne erobre hoffet i Versailles på oppsiktsvekkende kort tid. Hun blir headhuntet som en av kongens mulige elskerinner, men må først på en slags audition. Der plukker kongen henne ut blant hundrevis av andre som søker hans oppmerksomhet.

Det er Johnny Depp som spiller Ludvig den 15. Han redder seg med en tilbakelent og ordknapp tolkning som passer til den opphøyde rollen. Men det er også noe av problemet her. Det er hele tiden en avstand mellom Jeanne og kongen, ofte av seremonielle årsaker.

Regissør Maïwenn kan ikke annet enn å fylle dette tomrommet med all den pomp og prakt som Versailles er så fullt av. Det er mye flott å se på, bevares, og noen ganger er det riktig så underholdende. Ingenting av denne imponerende staffasjen står noe tilbake for Sofia Coppolas påkostede og rocka skildring av hoffet i «Marie Antoinette».

Jeanne er hovedpersonen, men hun lever og puster på kongens nåde. Han har egentlig ikke så mye tid til henne. Og derfor ikke til oss, siden historien fortelles gjennom hennes perspektiv.

Vi blir derfor gående og tråkke i Versailles sammen med Jeanne mens hun venter på kongen. Hun følges ofte av sin vesle maskot, en afrikansk gutt hun fikk i gave av kongen (så eksotisk gisper hun når hun får gutten i en pakke).

Vi kan se hva som morer kongen over å ha henne som sin favorittkurtisane: hun er uærbødig og full av overraskelser. Men hva som gjør at de elsker hverandre, om de virkelig gjør det, forblir en gåte.

Den opprøreren Jeanne introduseres som i starten, blir bare en posør i Versailles. Det kan sikkert argumenteres for at hun var uortodoks på flere måter. Visstnok introduserte hun noen nye grep for restaureringen av Versailles og engasjerte mange av datidens kunstnere. Men det eneste Maïwenn lar henne revolusjonere her er klesmoten hos hoffets unge kvinner. Det hendte at Jeanne tok på seg herreklær, men mest «på moro».

Uten noen emosjonelle knagger å hekte motivasjonen til Jeanne og kongen på, blir vi sittende igjen med intrigene. De er ganske slappe sammenlignet med de vi har sett i klassikere som «Farlige forbindelser». Men Maïwenn har samlet et begavet ensemble skuespillere som behersker satire til fingerspissene.

Kongens slemme døtre er som hentet fra eventyret om Askepott, og Benjamin Lavernhe er strålende behersket som påkleder og Jeannes mentor. Maïwenn kunne ha gjort enda mer ut av komikken her, med replikkvekslinger som:

«– Men det er da grotesk! – Nei, det er Versailles».

Men dette er ingen komedie.

Maïwenn sikter mot et større patos ved å spille Jeanne som en tragisk heltinne. Og det er noe av problemet. Så lenge vi ikke får noen innsikter i hva som drev henne, utover overlevelse, kan vi aldri helt akseptere henne som den interessante heltinnen Maïwenn ser henne som.

Det krever et svimlende mot å ta hovedrollen i din egen film om en av det franske hoffets vakreste og mest fascinerende kvinneskikkelser. Maïwenn har i utgangspunktet begavelsen til å mestre det. Det er tilnærmingen det er noe galt med.