«Bodies» er spennende tidsreise-krim

Få tema fører til så mange paradokser og logiske brister som tidsreiser. Det er også et emne som aldri slutter å fascinere.

Skal du ha glede av «Bodies», må du først svelge ideen om at du kan reise tilbake i tid. Gjør du det, får du en fascinerende og ambisiøs historie.

Miniserien er basert på tegneserieromanen til Si Spencer fra 2014. Det hele starter som en standard krimfortelling.

Året er 2023. I London treffer vi politidetektiven Shahara Hasan (Amaka Okafor). Hun har fridag, men blir kalt ut i forbindelse med en høyreekstremistisk gatemarsj.

I Longharvest Lane snubler Hasan over liket av en naken mann. Han er skutt gjennom det ene øyet, men det er ingen utgangssår etter kulen, og det er heller ikke spor av den inne i kraniet. Hvordan er det mulig?

Det er bare starten på en gåte som starter i 1890. Eller starter den egentlig i 2053?

I fire tidsperioder snubler altså fire forskjellige detektiver over det som ser ut som liket av den samme mannen. Innenfor fortellingens ramme fungerer tidsreise-konseptet forbausende godt.

I 1890 treffer vi den tilsynelatende lykkelig gifte politiinspektør Edmond Hillinghead (Kyle Soller). I et krigsherjet London i 1941 følger vi Karl Whiteman (Jacob Fortune-Lloyd). Han beveger seg på kanten av loven, og en mystisk stemme på telefonen gir ham ordre.

Helt mot slutten av første episode hopper vi frem til 2053. Det er en idyllisk versjon av fremtiden hvor bilene snakker til deg med myk stemme, og de som er lamme, kan gå. Her finner Iris Maplewood (Shira Haas) den samme nakne mannen.

Mye mer av handlingen skal jeg ikke avsløre. «Bodies» er lag på lag med mysterier som sakte skrelles av. Akkurat i det du virkelig ikke aner hvordan ting henger sammen, får du en ny bit av puslespillet.

På veien får du sitrende spenning, men det mest interessante ved Paul Tomalins og Danusia Samals serie er at den stiller oss overfor et etisk dilemma.

Alle versjonene av London har sine problemer: fattigdom, forfølgelse av utsatte grupper, rasisme og kriminalitet. I Fremtids-London har alle det i teorien bra. Motto for idealsamfunnet er «know you are loved».

Det er dog et stort minus ved idyllen. Den er bygd på en tragedie. De to serieskaperne stiller et spørsmål: Er det verdt å ofre liv for en fremtid du vet vil bli bedre?

«Bodies» er med andre ord ingen tradisjonell krimhistorie. I stedet tar du følge med et knippe kvalitetsskuespillere som loser deg gjennom tid, rom og moralske piner.

Amaka Okafor ble for meg den drivende kraften gjennom seriene med sin ikke-noe-tull-holdning. Jeg falt også for Shira Haas, fremtidsdetektiven som blir revet ut av sin paradisiske virkelighet.

Jeg ble ikke så involvert i 1941-segmentet. Det er ikke Jacob Fortune-Lloyds feil. Han har intensitet, men historien tar noen vendinger som jeg hadde litt problemer med å svelge. Kyle Sollers kamp mot forbudte følelser gjør derimot større inntrykk.

Tidsreisene gir også produksjonsdesigner Richard Bullock mulighet til å leke seg med forskjellige visuelle virkemidler. Tidsepokene markeres for eksempel med fargetoner, fra sepia til pastell. Det gjør serien variert også visuelt. Split-screen er dog en aldri så liten klisjé, men her er det heldigvis brukt med måte.

«Bodies» er en ambisiøs, engasjerende og gåtefull serie. Jeg lot meg forføre og ble revet med. Godt fortellerdriv holder på oppmerksomheten til siste slutt.

Dersom du vil ha en krimserie litt utenom det vanlige, anbefaler jeg at du gir «Bodies» en sjanse.