«Konvoi» byr på vellykket krigsspenning

På det mettede markedet for krigsfilm er fjorårets «Krigsseileren» den soleklart beste.

Allerede i år får vi enda en film om krigsseilere, nemlig Henrik Martin Dahlsbakkens «Konvoi».

I likhet med «Krigsseileren», og til forskjell fra de fleste norske filmer om andre verdenskrig, er ikke dette et stykke nasjonal kitsch om heltemot.

Begge filmene retter sitt blikk mot sivile seilere som tvinges til å holde forsyningslinjene åpne. Begge har omtanke for de psykologiske kostnadene. Begge handler om hvordan helt vanlige og ikke spesielt beundringsverdige mennesker takler stress.

Men der «Krigsseileren» følger sin hovedperson gjennom tiårene med traumer etter krigen, er «Konvoi» en tettpakket spenningsfilm. Filmen handler om hvordan helt ferske traumer påvirker beslutningsprosessen om bord på et skip.

Harald Rosenløw-Eeg, Christian Siebenherz og Lars Gudmestad har levert et originalmanus inspirert av en virkelig hendelse. De to førstnevnte har henholdsvis skrevet og klippet Fantefilms katastrofetrilogi som begynte med «Bølgen» (2015). Sistnevnte var med på å skrive trilogiens siste film «Nordsjøen» (2021)

Sammen har de levert en effektiv sjangerfortelling som passer Dahlsbakkens styrker som regissør. Historien trekker for det meste seeren med på sin reise.

Året er 1942. Den sentrale konflikten står mellom kaptein Skar (Anders Baasmo), som styrer lasteskipet sitt med jernhånd, og hans førstestyrmann Mørk (Tobias Santelmann).

Da den militære eskorten trekker seg av uvisse grunner, og konvoien sprer seg, velger Skar å gjennomføre den farefulle våpentransporten til Murmansk. Mørk mener de heller burde snu og dra tilbake til Island.

Denne konflikten er tydelig tegnet opp og i tillegg sannsynliggjort av deres motsatte erfaringer. Mørk var nemlig selv kaptein på et skip som ble torpedert. Skar var i militæret da tyskerne angrep og fikk oppleve det norske forsvarets maktesløshet.

Lederstriden dem imellom fører til en usikkerhet om bord som resten av besetningen må forholde seg til. De andre rollene er langt fra like minneverdige som hovedpersonene.

Telegrafisten Ragnhild (Heidi Ruud Ellingsen), mannskapets og dermed filmens eneste kvinne, skiller seg ut med sin overbevisende integritet, mens den svenske kanonskytteren Johan (Adam Lundgren) står for mesteparten av den rå kampviljen.

Det er noe med selve filmmediet som gjør at vi seere naturlig havner på den handlekraftige kaptein Skars side. Vi ser tross alt på spenningsfilm fordi vi ønsker spenning. Takket være Skar får vi bevitne flere nervepirrende tyske flyangrep, samt en noe visuelt uforløst scene hvor de yngste seilerne blir satt til å skyve bort miner.

Hadde «feigingen» Mørk lyktes med å spre mytteristemningen fra start, slik at skipet seilte tilbake til Island, ville det ikke ha blitt mye til film. Det at hans posttraumatiske stress gjør ham uegnet som leder. Mørk må ty til usle grep for å beskytte seg selv og mannskapet mot Skars tidvis dumdristighet. Dette bidrar til en viss moralsk kompleksitet.

I motsetning til heltemotet som preger de aller fleste norske krigsfilmer, har Skar et fornøyelig foraktfullt syn på militæret, regjeringen Nygaardsvolds flukt til England og befolkningens bruk av binders for å markere motstand. Heldigvis handler ikke «Konvoi» om norske helter mot fæle tyskere, men om nødvendigheten av å samarbeide under press.

Derfor burde filmen ha fremstilt Mørks frykt og forsiktighet mer rettferdig. Slik filmen nå er fortalt, heier vi på kaptein Skar frem til han begår en åpenbar feilvurdering. Da blir Mørks enmannsmytteri tilgitt av kapteinen, noe jeg sliter veldig med å tro på.

Selv om filmen etter hvert stagnerer med skipet i et isøde, er veien dit nokså underholdende.