Lokalet er en fransk drøm. Det er dessverre ikke maten.

Rødrutete duker. Tente stearinlys på bordene. Lyslenker i vinduet. Ferske oster i disken. Hyller fulle av vin. Menyen skriblet på en krittavle. Ostebutikken på øvre Grünerløkka er som en fransk klisjé.

– Kanskje Oslos koseligste lokale, eller? poengterer venninnen min.

Vi er de første gjestene i lokalet denne ettermiddagen og får raskt oppmerksomhet fra servitøren – som seg hør og bør. Menyen er relativt liten, men klassisk fransk og full av fristelser.

Blant forrettene finner vi snegler, chèvre chaud (varm chèvre), blåskjell og bresaola (tørket biff i tynne skiver). Servitøren anbefaler oss blåskjell og bresaola, så vi stoler på henne.

Til blåskjellene får vi anbefalt et glass av Cailbourdin Pouilly-Fumé, og til bresaolaen får vi et glass Louis Latour Bourgogne Pinot Noir til ca. 150 kroner glasset – tre ganger polpris. Anbefalingene kommer imidlertid uten beskrivelser av vinene og uten prøvesmak.

De harmonerer imidlertid helt ålreit til rettene: Hvitvinen til blåskjellene er fruktig og har fin syre, mens rødvinen er fyldig og klassisk.

Blåskjellene er gratinert med parmesan, urter og chili og serveres med pommes frites og aioli. Skjellene ser bra ut, men smaker dessverre veldig lite blåskjell. Friesene er perfekt sprø og i rikelige mengder, men kunne gjerne fått et ekstra saltdryss.

Bresaolaen, det tynnskårede oksekjøttet, serveres med estragonaioli, pinjekjerner og parmesan. Kjøttet er mørt og delikat.

Tilbehøret er også digg, men det er litt lite. For all del, kjøttet bør ikke dynkes eller druknes, men antallet pinjekjerner kan nesten telles på én hånd, og kokken er langt fra raus med parmesanen. De runde kjeksene kunne de fint droppet. Knusktørre greier som smaker vann og mel.

Vi prøver ikke å spise oss mette på friesene, for snart står hovedrettene på bordet. Vi har pekt oss ut den klassiske og forhåpentlig trygge entrecôte-retten. I tillegg får vi anbefalt Permentier de canard, konfitert og gratinert and.

Vi er ekstra spente på entrecôten. Vil den leve opp til standarden hos franske restaurant-storebrødre som Le Benjamin og Chez Colin?

Det hele begynner å skurre da vi ikke blir spurt om stekegrad. Kjøttretten koster 330 kroner, omtrent en hundrings mindre enn hos Le Benjamin og Chez Colin, og kommer kun med fries og salat. Retten kan toppes med roquefort, brie de meaux eller chiliaioli, men det koster 45 kroner ekstra. Vi går for roquefort-topping.

Kjøttet er dessverre en skuffelse. Kjøttet er svakt rosa enkelte steder, men stort sett brunt, gjennomstekt og litt tørt. Kjøttkraft pipler ut fra første knivskår, og det virker ikke som at kjøttstykket har fått hvile skikkelig før servering.

Også til biffen har vi fått en svært raus porsjon med fries, som igjen er perfekt stekt, men som denne gangen knapt er saltet. Det står heller ingen saltbøsse på bordet.

– Salaten er nesten det beste, utbryter venninnen og tar en ny munnfull av den grønne blandingen med spennende dressing som ligger ved siden av kjøttet.

Den konfiterte anden – en stor rett til 285 kroner – ligger under et tykt lokk av potetstappe toppet med osten Gruyere. Anden er mør og toppingen fyldig. Men det hele blir tungt, mektig og lite spennende – ikke noe vi kommer tilbake for å spise.

Så er det dags for kveldens høydepunkt: ost. Vi er tross alt i en ostebutikk. Fatet til 210 kroner består av fire franske oster: Trou du Cru, Morbier, Roquefort og Langres. De serveres med husets ostemarmelade, kjeks og nøtter.

Ostene er perfekt temperert og modne, og ostemarmeladen nydelig. For første gang i kveld smiler vi av begeistring.

Kanskje vi bare burde holdt oss til ost? For desserten, crème brûlée, er dessverre også en skuffelse. Den er både flytende, litt brent og har en markant smak av egg.

– Den minner meg om det brente sukkeret man limer sammen pepperkakehus med, sier venninnen. Hun rynker på nesen og oppsummerer:

– For disse prisene hadde jeg blitt skuffet hvis jeg hadde spart til en helaften her.

Det Ostebutikken får til best, er å servere oster som andre har laget. Servicen er helt streit: hverken dårlig eller med det lille ekstra. Kanskje vi burde valgt andre hovedretter? Kanskje hadde vi uflaks. Men akkurat denne kvelden imponerer ikke Ostebutikken.